View Single Post
Anonym bruker
""
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Etter en kort fengselsdom bestemte jeg meg for å ikke puffe mer. Har vært storstoner i flere tiår og siste åra m piller i tillegg og to år siden jeg slutta nå, vært døds fornøyd med sluttinga da og følt meg veldig bra mentalt!

For snart to uker sida skjedde en greie som knakk meg mentalt og jeg kom over ti gram hasj på sparket jeg kjøpte. Hakke kjøpt på flere år og bare tatt trekk et par ganger etter jeg slutta og da pleier jeg angre fordi jeg digger ikke bli fjern lenger og vil ikke røyke etter å klart å slutte.

Så kjøpte jeg ti gram i et svakt øyeblikk og røyka konstant siden. Nå er det tomt og jeg gidder hverken å spise eller ringe å henge med noen med mindre jeg er fjern. Jeg er grinete og gidder ikke en dritt før jeg veit jeg får belønning. Jeg trudde jeg hadde blitt voksen nok til å hate å værra fjern men jeg elsker det. Trudde jeg innså drugs are bad mkay men nå har jeg fått samme mindset som før at rus er beste medisin.

Prøver å huske på hvor bra jeg har hatt det uten å røyke, sykt bra men nå når jeg har vært fjern døgnet rundt igjen er det som jeg ikke er skapt for annet.

Trudde aldri dette skulle skje sagt hele tida at det beste jeg har gjort var å slutte og at jeg aldri skal starte igjen. Nå driver jeg å tenker hva er meninga med livet utenom å ringe gamle dealern min...

Noen oppmuntrende ord?
Vil ikke kjøpe mer og bli stoner resten av livet som jeg var, vil ikke blakke meg fått god råd etter jeg slutta, vil ikke føle meg råtten og trøtt. Samtidig er å bli mer fjern det eneste jeg har lyst til nå. Bare bedøve hjernen og blåse tida bort

Andre som har slutta her? Må jeg regne med å fortsette å gå på sprekker nå? Det som skremmer meg er at jeg elsker å være fjern igjen og jeg trodde jeg var ferdig med det. En gang stoner alltid stoner?