To betydningsfulle utsagn kom fra amerikansk hold denne uken:

Joe Biden uttaler at han ikke (lenger) vil fasilitere Ukrainas inntreden i NATO:

Som kjent har han tidligere vært åpen for muligheten av å omgå den vante "Member Action Plan" som gjelder for å bli del av alliansen.

Anthony Blinken uttaler etter et møte med Xi Jinping:

Igjen en endring, og ikke bare ord.

Imens – siden vi tidligere i tråden har snakket om innflytelse og isolasjon – øker antallet søkere om medlemskap i BRICS med flere i året, og Kina har fremforhandlet gjenopprettede diplomatiske forbindelser mellom Saudi-Arabia og Iran, en enorm begivenhet, som allerede har ringvirkninger i hele regionen. Gulfstatene reorienterer seg, Syria reintegreres, og Israel isoleres. USA taper innflytelse, og Kina uttrykker villighet til å mekle i Palestina-konflikten. Fred i Midtøsten, er det virkelig mulig? Blir enn veien humpete.

Og legger man merke til retorikken i Afrika?

Amerikansk utenrikspolitikk er som kjent vinglete (det er mange, dårlig integrerte, maktsentre/aktører) så man kan aldri utelukke at de ikke senere vil snu på hælen, men dette uttrykker på hver sin kant og i sum en betydelig holdningsendring – og endrede realiteter.

For Europa, som på grunn av Ukraina-konflikten og sanksjonene sliter alvorlig økonomisk, er dette godt nytt. Brudd i handelsforbindelser til Kina vil være et nådeskudd for kontinentet.

Uttalelsen om Ukrainas vei inn i NATO, slik som den er, vil nok dog ikke legge noen demper på Russlands krigføring.

Ja, og så var det Nord Stream. Enten var det Ukraina, eller så kaster USA og Europa Ukraina under bussen.