Sorg er ikke et ord de kjenner.
Ingen tvinger en mann til sofaens kalde krok -
han velger den selv,
Fremfor hulrommet i en seng som husker henne.

Han gråter ikke høyt.
Han ber i det skjulte,
han spør alle hvorfor?
De svarer kun med ekko.

Alene er ikke ensom,
Stillhet er ei fred.
En skarp lyd -et hælklikk-
Er nok til å knuse stillstanden
Rundt en mann som ikke blir hørt.

Det kalles mannsjåvenisme,
når han spør hvor lønnen ble av,
når den forsvinner i sollys
mellom smilende venner og signerte skjema.

Motparten er forberedt.
I kampens time bærer hun gråt som slør,
Svekker seg for retten
og stikker dolken med silkemyke hender.

«Hva har jeg krav på?» spør han.
Ingen ting, svarer stillheten.
Men kravene mot han stiger-
Som murstein lagt én for én.

Han har ingen rett
til det hjem han bygget,
ei til den hagen han plantet,
ei til den stolen hvor han en gang satt med barn i fanget.

For en mann må mangle-
må vise nød og underkastelse
For å kreve sin egen velstand.
Slik er regnestykket verden godtar.

Kjærlighet? Nei, den teller ikke penger.
Men skilsmissen gjør-
Med millimeterpresisjon:
Hvem eier servanten,
Hvem vasker hva,
Og hva er verdien av støv?

De sier det var en misforståelse.
Men vi forstod hverandre godt.
Det var jeg som ikke forstod spillets regler.
Selv etter varsler fra venner,
Som nå står uten ryggrad,
Men med smil.

En sann venn, en mann - det var jeg.
Nå er jeg kalt mannsjåvinist.
Så vær det da,
om det er prisen for å tale rett,
når verden lytter skjevt.