Fikk lyst å fortelle litt i denne gamle tråden.

Jeg har omgitt meg med ganske mange som jeg ikke ville hatt noe med å gjøre om det ikke var for felles interesse for rusmidler. Fra de kjedelige stonerne som forsynte meg med hasj da jeg bodde på hybel som 16-åring, til de halvpsykotiske raverne som løp rundt på sentralstim., psykedeliske stoffer og mdma. Nå er jeg voksen og er først og fremst opptatt av å ha bra folk rundt meg, så får heller mulighetene til å ruse seg bli litt færre. Noe som er bra.

Da jeg var 16 var jeg i en gjeng som vanket rundt Frognerparken og Majorstua. De hadde daglige møter på en topp i Frognerparken hver sommer. Praktisk, man så på lang avstand om noen (les: politiet) var på vei. Der hadde noen av gutta faste tider hvor de møtte kundene sine og solgte hasj og weed til dem. Om vinteren foregikk det meste fra forskjellige leiligheter. Dette var folk som var veldig bevisste på at det var cannabis og kun det som var akseptabelt. Det gikk i røyking fra morgen til kveld for de fleste, og de var fulle av forakt for alle som brukte andre stoffer, inkludert alkohol. Legalisering var det store temaet, da som nå. Vi leste og var oppdaterte på forskning og hadde tonnevis av argumenter vi kunne møte enhver kritikk med. Vi var rett og slett temmelig høye på oss selv!

Samtidig gikk jeg på skolen og hadde nyktre venner, men dessverre hadde jeg stadig sjeldnere tid til dem. Jeg hadde gode venner som ikke likte det jeg holdt på med, men som ikke slo hånden av meg av den grunn, det var vel heller sånn at det var jeg som slo hånden av dem fordi de ikke var spennende nok for meg. Slik gikk det til at jeg byttet ut de ekte vennene mot en gjeng stonere som jeg hadde fint lite til felles med bortsett fra som handelsforbindelser og medsammensvorne mot resten av verden.

I motsetning til de fleste av dem hadde jeg en del ambisjoner. Jeg ville studere, lære, bli "noe". Hele livsstilen de førte kjedet meg. Etter noen år gadd jeg ikke mer og trakk meg ut. I overgangen støttet jeg meg på gamle venner som hadde ventet på at jeg skulle "bli meg selv igjen" og som trodde at jeg hadde kommet tilbake. Vel, dem om det. Jeg var ikke tilbake, jeg bare trengte noen mens jeg lette etter ny spenning.

Det var 1989 og MDMA kom til Norge! Vi hadde hørt om det, jeg og en venn hadde lest artikler fra Storbritannia som handlet om MDMA, dette livsfarlige stoffet som fikk folk til å falle om døde fordi de danset for lenge og glemte å drikke vann. Dessuten ble deler av hjernen deres borte!

Selvfølgelig måtte det testes!

Så istedenfor å holde meg til de gamle vennene utforsket jeg ravescenen. Festene var forbudte og ble arrangert i skogen, verksteder, kjellere og andre lugubre lokaler rundt omkring. Det var rett og slett en helt fantastisk tid. Det gikk i MDMA, LSD, amfetamin og kokain. Vi holdt det gående fra fredag til søndag, danset og danset. Ingen sto langs dansegulvet og så på hva andre gjorde, vi var helt i vår egen verden alle sammen. På disse festene kom ingen "vanlige folk" og det var det vi likte best med dem. Så lenge det varte. En gang midt på nittitallet begynte politiet å stenge festene så fort de fikk snusen i at det skjedde noe.

På denne tiden hadde jeg fått et ganske bevisst forhold til dette med å skille mellom forretningsforbindelser og venner. De som solgte så jeg ned på. Jeg trengte dem på sett og vis, men jeg ville ikke ha mer med dem å gjøre enn de få minuttene handelen tok. Som oftest var det mannlige venner som kjøpte og så kjøpte jeg av dem igjen, og noen ganger solgte jeg videre til venninner. På den måten blir det vanskelig å ha oversikt. Det er vanlig at alle som bruker selger, til en viss grad. Jeg skilte mellom venner og andre dealere fordi vi kjøpte for hverandre og tjente ikke penger på hverandre. Men så lenge de ikke var involvert i større handler og våpen og annen dritt var jeg ikke særlig kresen på hvem jeg omga meg med. Det viktigste var tross alt dansen og festen.

Jeg har gode venner fra denne tiden enda, men det var også mange jeg aldri ville hatt med å gjøre om det ikke var for disse felles partyinteressene. Jeg arrangerte noen store private fester der stort sett eneste kriteriet for å bli invitert var at man ikke hadde noen innsigelser mot bruk av diverse ulovlige stoffer. Det var jo disse folka jeg følte meg "fri" sammen med, mente jeg. Sett i retrospekt var ikke samtalene vi hadde så dype og bevissthetsutvidende at det gjorde noe. Vi bare mest av alt bare rusa ungdom som trodde vi hadde skjønt ting ingen andre hadde forstått før oss. Vi følte oss voldsomt spesielle.

Jeg hadde også et liv utenfor. Jeg studerte, jobbet og hadde nyktre venner. Jeg var riktignok ingen god student eller arbeidstaker, men jeg hanglet med såvidt det var. Med studievenner gikk jeg på fylla og hadde helt andre vennskap. En av de tingene jeg husker best fra denne tiden er følelsen av å være delt. Jeg levde to liv og hadde en slags forestilling om at jeg måtte velge. Dette plaget meg ikke så rent lite.

Noen gikk det galt med. I tur og orden falt folk fra og forsvant. Noen ble gærne, men at de forsvant betydde først og fremst at de lot rusen ta overhånd. Når alt er fest blir ingenting fest. Kanskje disse misbrukerne minte oss for mye om vår egen sårbarhet slik at de ble vanskelige å akseptere? Mange brukte diverse legemidler og etterhvert heroin for å lande etter en slitsom helg, men de fleste syntes det var å dra strikken for langt. Jeg prøvde noen ganger, det skal sies, men jeg følte at det var grunnleggende galt å innføre enda en dårlig vane. Skal man være med på leken, må man tåle steken, tenkte jeg, og led meg gjennom uka isteden. Jeg rakk akkurat å komme meg sånn noen lunde før det var klart for ny fest, og slik gikk tiden, så langt det gikk.

For jeg møtte selvsagt veggen til slutt, noe annet ville vært rart, og jeg sluttet i flere år. Da jeg ville prøve igjen var det ikke mange igjen av de gamle partyvennene, men jeg samlet de som fremdeles var med på leken og tok noe mdma med dem. Og fant igrunnen ut at mdma var like kult som jeg husket, men at folka var under middels spennende. Jeg mener, i hvor mange år kan man snakke kun om rus og fremdeles synes det er like interessant?

Hadde jeg vokst fra dem? Var det de andre impulsene fra år uten rus som hadde forandret meg? Ikke vet jeg. Men jeg vet ihvertfall at fra da av mistet jeg interessen for disse folka. Jeg har fremdeles noen venner som kan ta en skikkelig fest innimellom, men det er folk jeg også trives sammen med når jeg er nykter. At man liker hverandre når man er nykter og kan snakke om andre ting enn rus, er igrunnen en ganske viktig greie som det er lett å glemme.