I feel you, man. For rundt et år siden holdt jeg og vennekretsen min (den gang) på med veldig uvettig bruk av rus. Jeg ble etterhvert i tillegg sammen med en som var Bipolar/manisk-depressiv. Dette var et ganske alvorlig tilfelle, og han var til tider psykotisk. Han hanga seg totalt til rusmidler for å flykte fra virkeligheten vi lever i. Jeg var forelsket og hang etter ham som et slips. Sammen gikk vi gjennom hans maniske og depressive episoder. Selv hadde jeg OCD, angst, depresjon og "andre" symptomer. Min historie er langt fra noe eventyr. Mer en melankolsk beretning. Timene, ukene og dagene ble sånn her:

[COLOR="Indigo"]Danser med djevelen[/COLOR]

"two bags of grass, seventy-five pellets of mescaline, five sheets of high-powered blotter acid, a saltshaker half-full of cocaine, and a whole galaxy of multi-colored uppers, downers, screamers, laughers... Also, a quart of tequila, a quart of rum, a case of beer, a pint of raw ether, and two dozen amyls."

Det gulbrune landskapet røytet skjørt løvverk som ble liggende og danse på på de brolagte gatene. Nattens teppe av skygger kjærtegnet alle hagene og murene i byen. Jeg hadde fått meg en ny kjæreste som jeg tilbrakte sene kvelder med. Han sa at jeg var håpet han hadde ventet på så lenge, og jeg sa at jeg elsket han. Og slik ble det til at vi, i likhet med Dr. Gonzo og Raoul Duke, kjørte rundt i vår egen svevende, drømmende verden på evig jakt etter et behov vi aldri fikk tilfredsstilt. En, to, tre. Piller med delestrek. En, to, tre. LSD. I denne fenomenuelle verden eksisterte det ikke konsekvenser. Denne hemningsløse livsstilen fikk blomstre helt fritt i rundt tre uker. Disse ukene har gitt meg mye på både godt og vondt.


[COLOR="Indigo"]En heksegryte, gudenes blod og to hekser[/COLOR]

I mørket blir alle lyder forsterket. Denne kvelden var en feiring av døden og starten på heksenes år. Utkledde barn gikk fra hus til hus for å snylte til seg søtsaker. Vinterens ødeleggelse var på vei. Alle planer jeg tidligere hadde hatt for feiring var for lengst borte. Jeg hadde løsrevet meg fra vennene mine, og hang etter min nye flamme som dyrevernere etter pelsdyrfarmer. Isteden tilbrakte vi den kjørlige høstkvelden i bilen hans, pillefjerne, på søken etter nye, kjemiske substanser. Ulike benzodiazepiner ble knasket like uhemmet som småunger gafler i seg godteri på lørdagskvelden. De fjorten dråpene med syre vi hadde kjøpt tidligere på dagen hadde jeg helt glemt, og jeg kan fremdeles ikke huske det. Dette var vår eventyrverden og hans virkelighetsflukt. Etter dette påståtte kjøpet fant jeg meg selv i en sofa på et nachspiel. Her skulle kjæresten min kjøpe kokain for ti tusen kroner. Han sørget for at jeg fikk meg en smakeprøve slik at jeg ikke sovnet på flekken. Valium, Xanax, Rivortil, Sobril. Vi ble likegyldig og mistet alle hemninger. Hukommelsen min ble også kraftig svekket. Mye av detaljene i historien min faller derfor bort. Jeg levde i en likeglad, åndsfraværende tilstand, og hodet mitt var i ferd med å bli til julegrøt. En tjukk, motbydelig røre av uløste problemer. Man blir avslappet av piller. De tillater deg å glemme verden eller lande fra annen rus. Det man egentlig gjør er å feie støvet under teppet.

Jeg satt krumbøyd på sengen og kjente på den kvalmende følelsen i magen. Måltidet, en calzone med skinke og ost, kunne trolig komme opp når som helst. Idet jeg skulle til å styre opp fra sengen og ut mot badet var det allerede for sent. Jeg spydde og spydde. Jeg spydde til det føltes ut som om jeg skulle miste pusten og besvime. Rundt meg smeltet motivene på tapeten inn i hverandre. Fargene virket så skrikende og disharmoniske. Dette var noe som skjedde oftere og oftere når jeg røyket cannabis. Tidligere i uken hadde jeg omtrent lagt på sprang ut av døra til en kompis for å spy i oppgangen hans. Var immunforsvaret mitt lei av all festingen og misbruket? Det slutter på ingen måte der. Jeg har sett skyggene. Jeg har vært på bunnen av et skittent, grumsete tjern uten å engang være klar over det selv. Kjæresten min var ved min side hele tiden, og jeg tok vare på ham da han havnet i psykose.

[COLOR="Indigo"]Åpenbaringen[/COLOR]

Jeg betraktet ansiktet hans der vi lå i halvmørket. Han stirret på leppene mine, og fingrene mine gled mykt nedover halsen hans. Vi slukte både kapsler og beroligende piller. Vi både sniffet og røyket kokain. Jeg hørte den tunge, hviskende pusten hans. "Jeg ser for meg at vi bor i et stort, hvitt hus. Med treport og gul hund". Jeg trodde på ham. Utifra den grumsete, regnvåte vindusruten å dømme var en storm på vei. Vinden rev og rusket i trærne, og regndråpene glitret i gresset. Tunge, grå skyer drev forbi. Det nærmet seg slutten. Da jeg våknet neste morgen innså jeg at denne leken ikke kunne vare stort lenger. Han på sin side ville fortsette flukten. Det neste som sto på menyen var "DPT". Stoffet jeg hadde skaffet ham gjennom en kontakt i byen. Jeg fikk tilbudet om å bli med og takket nei. Nok var nok. Det resulterte i brudd på forholdet. Han hadde innsett det i en "trip", sa han. Et forhold mellom oss to ville bety slutten for oss begge var åpenbaringen hans. "Vær så snill, bli her", lød ordene. Panikk, fykt, avsky. Jeg rømte gråtende ut i nattemørket. "Det kunne blitt annerledes om du hadde blitt hos meg", mente han. På det tidspunktet hadde han faktisk en kjæreste fra før. Ei jente som hadde besøksforbud fra ham. Ei jente på rehab.

Tårene hadde gnidd mascaraen nedover kinnene mine. Jeg var panisk, ubalansert. Rett og slett hysterisk. Ute hadde frosten lagt seg som glassur på gresset. Trærne var ribbet for løvverk, og så skjellettaktige ut der de raget over bakken. Vinteren spredde seg som et hissig utslett. Et snøfnugg drev forbi vinduet. Jeg ble satt på antidepressiva og benzodiazepiner. Purple in the morning, blue in the afternoon and organge in the evening. One, two, three. Jeg måtte bygge meg opp fra bunnen av igjen. Om det var jevnlige besøk til psykolog og medisinering som fikk meg opp av det sorte, dype tjernet av depresjon og angst, eller tid som leget såret vet jeg ikke. Jeg bestemte meg for at ingenting skulle kunne ødelegge meg på den måten igjen. Sorg som skyldes ulykkelig kjærlighet kan jeg være foruten. Det er den verste sorten av dem alle.

Dette var slutten på mitt nedbrytende og helsefarlige bruk av rusmidler. Det er mange detaljer som ikke er med i denne historien rett og slett fordi at hodet mitt var blitt til grøt av alle pillene, kapslene og alt det andre vi konsumerte. Jeg ble fortalt at jeg så ut som en som prøvde å komme av heroin. Dere vet, det vanlige. Ringer rundt øynene og glassaktig, åndsfraværende blikk. Konstant sliten, konstant fjern.

Jeg har mange historier på lager innnfor rusmiljøet. Vil mer enn gjerne dele mine erfaringer med dere. Jeg unner ingen å oppleve slike ting men det har i det minste gitt meg lærdom og forståelse. Kanskje det er gøy der og da i øyeblikket men det ødelegger deg på lang sikt. Jeg håper noen leser dette her og kanskje tenker seg om en gang til. Vennligst ikke siter meg, dog. Det er vankelig for meg å endelig kunne skrive ut om dette her.

- Lucy