HPPD

2. Januar 1998 våknet jeg i sengen min. Noe var galt. Hva som var galt klarte jeg ikke sette fingeren min på, men noe var det definitivt. Men jeg ristet det av meg, tok en dusj og kledde på meg. Jeg hadde en vanvittig rar følelse, og så at noe var galt rundt meg uten at jeg helt skjønte hva.

Etter noen timer gikk jeg opp trappen for å spise på mine foreldres kjøkken, og når jeg så ut vinduet skjønte jeg endelig hva som var galt. Alle plantene i hagen var påfallende tredimensjonale, akkurat som på en gryende syretur. Ting var riktig nok ikke så heftige som da jeg gikk ut fra festen etter nyttårsaften, men det var veldig påfallende og umulig å ikke legge merke til.

Utover kvelden gikk det mer og mer opp for meg hvor omfattende forandringene som hadde funnet sted egentlig var. Jeg hadde en psykedelisk plakat på rommet mitt som jeg hadde pleid å bruke som "tripp-meter" for å måle hvor tura jeg var. Denne plakaten beveget heftig på seg, og det var antydninger til morphe-halliser inne i bildet. Jeg kikket opp i planketaket, og så at alle plankene pulserte sakte. De vokste og krympet med flere centimeter hver gang, og etterhvert merket jeg også at rommet pustet, og at dørkarmene bulte og trakk seg sammen. I tillegg oppsto det kaleidoskopiske mønstere på det ensfargede gulvteppet mitt.

Dette var utrolig skremmende. Jeg hadde hørt om såkalt evighetstripp, og trodde nå dette hadde skjedd med meg. Men jeg kunne jo ikke bare freake ut, rive av meg klærne, løpe ut i gatene og synge Maria-hymner, for jeg skjønte jo at dette var i mitt eget hode og ikke av denne verden. Etterhvert fikk jeg sove igjen.

Neste morgen syns jeg det virket som om synsforstyrrelsene hadde blitt svakere, nesten borte. Jeg løp opp og så ut i hagen, men der var plantene fortsatt ganske trippy. Inne var det dog ikke så ille, så jeg spiste og satt meg på rommet og hørte på musikk. Men min nye tilstand ville på ingen måte slippe taket, og jeg merket til min forskrekkelse at virkningen ble heftigere og heftigere utover kvelden, og til slutt var det sånn som dagen før.

Jeg fant etter noen dager ut at forstyrrelsene alltid var svakest rett etter søvn, og tiltok i styrke hele dagen og kvelden fram til jeg sovnet.

[center]http://img220.imageshack.us/img220/7206/kineticeffect6sj.jpg[/center]

Jeg hadde også utrolig mange syke drømmer på denne tiden, og de fleste av dem omhandlet evighetstripp, flashbacks og sånne koselige syre-relaterte ting. Jeg hadde for vane å drømme at jeg våknet opp og hadde fått et hei-dundrandes flashback, at jeg skulle se på klokka mi og bare ble dratt ned i klokken og inn i mørket til et trippeunivers, at jeg hadde havna på en full-on evighetstripp, osv osv. Det var tider da jeg ikke klarte helt å skille mellom drøm og virkelighet, selv i våken tilstand, og jeg måtte bokstavelig talt klype meg selv noen ganger for å forsikre meg om at jeg var våken denne gangen. En drøm i en drøm i en drøm (osv) var ikke uvanlig.

Hasjrøyking i denne tilstanden ga en virkning omtrent som en halv god syrebit, altså ikke ego-takeoff, men ordentlige morphe-halliser (husker blandt annet at jeg så et høyt grantre som ble til en 30 meter høy roterende metallpigg med mindre pigger stikkende ut, andre planter som ble til gigantiske symboler, osv). Det endte med at jeg la hasjen på hylla i noen måneder, de ble rett og slett for heftig, da jeg fikk mer enn nok psykedelia inn med sansene hele dagen.

De tre første månedene gikk jeg omtrent ikke utendørs annet enn til skolen. Jeg hadde heldigvis noen erfarne venner på skolen, som fungerte som terapauter i friminuttene etter skoletimer med boblende gulvbelegg, bokstaver og linjer som pulserte, flyttet på seg og skiftet farge, utflytende menneskeansikter osv.

I denne tiden var enhver liten gåtur en kjempeopplevelse, hele verden var som et nasjonalromantisk maleri, alt var pent og forskjønnet og perfekt, men fryktelig skremmende også, siden jeg visste den ikke egentlig så sånn ut.

Jeg brukte omtrent 98% av tiden min til å tenke tripp: simulere tripp, tenke på hvordan det og det hadde blitt opplevd på tripp, gjentagelse og videreutvikling av gamle trippetanker jeg hadde fragmenter av i underbevisstheten, osv osv. Jeg satt stort sett hjemme og så på veggen, og manet fram forskjellige hallusinasjoner fra forskjellige overflater og ting, og tenkte dystre tanker om tvangstrøyer og hvite frakker.

[center]http://img367.imageshack.us/img367/4858/illusionb4so.jpg[/center]

Etter rundt tre-fire måneder innså jeg dog at det ikke ble heftigere. Det var mer enn heftig nok, men det ble iallefall ikke sterkere, og hadde jeg klart meg i over 100 dager skulle jeg nok klare meg videre også. I tillegg hadde jeg så smått lært meg å nyte tilstanden min, spesielt når jeg hørte på musikk. Det gikk opp og ned med følelsene mine ang. min nye virkelighet, men jeg klarte ihvertfall å fokusere på det positive innimellom, og tilogmed få noe givende ut av det.

Etter et års tid flyttet jeg inn i et falleferdig hus sammen med en kamerat av meg, og mine foreldre kunne ikke presse meg på skolen lenger. Dette gikk selvsagt utover oppmøtet (jeg ville jo egentlig ikke gå ut), og jeg var der mindre og mindre, og fikk dårligere resultater Jeg kunne jo ikke lese lenger heller siden linjene og bokstavene beveget seg så mye, noe som ikke hjalp. Til slutt tok læreren min tak i meg og tynte meg til å fortelle hva som lå bak. Hun tok det pent, men krevde at jeg kontaktet PUT (Psykiatrisk ungdomsteam, som jobber utelukkende med rusproblemer). Det gjorde jeg, og tok samtidig både CT-scan, EKG og det som er av slike tester. Alt var dog normalt, så det ble meg og psykiateren min som måtte fikse det.

Psykiateren var en voksen dame, og egentlig veldig kul. Hun kunne ikke gi meg noen forklaring på hva som hadde skjedd fysisk, og heller ingen kjapp løsning, men hun kunne fortelle meg at hun hadde snakket med mange som hadde opplevd lignende ting, og hva som hadde funket for dem. Dette hjalp meg veldig, for det som egentlig var aller verst med tilstanden min var at jeg følte meg utrolig ensom. Ingen forsto hvordan jeg hadde det, jeg var liksom "den eneste".

På denne tiden var diagnosen HPPD veldig ny, og PUT hadde ikke hørt om den. De hadde ikke noe navn på hva som hadde skjedd med meg, og kunne egnelig ikke forklare noen ting. Jeg tror jeg hadde hatt stor hjelp av å bli diagnostisert og få et navn og en fast definisjon på "psykosen" min, som jeg kalte den. Uansett, jeg fortsatte å gå til PUT en stund, men ga det opp til slutt fordi jeg følte jeg ikke fikk noe særlig mer ut av det.

Jeg vil si at det tok omtrent tre år før ting begynte å dale litt. Tilstanden var fortsatt den samme, men jeg hadde nå blitt så vant til den at jeg stort sett ikke la merke til den, annet enn under gåturer ute, og etter hasjrøyking selvsagt. Etter tre år merket jeg at ting hadde begynt å tone bittelitt ned, men prosessen var laang og tok minst tre år til.

Så seks år etter at alt startet, følte jeg at jeg hadde kommet helt inn i denne verden igjen. Forstyrrelsene er faktisk ikke heeelt borte, men er så bagatellmessige at jeg ikke legger merke til dem med mindre jeg konsentrerer meg om å mane dem fram. Det hender enda at jeg får trippy vision på speednedtur eller i hasjrus, men det er bare gøy, og det er der aldri neste morgen.


Tanker

Jeg har egentlig vært veldig heldig. For det første er det mange som får mye verre og mer langvarige versjoner av HPPD enn det jeg fikk, det finnes folk som trippet på 60-tallet og har HPPD enda. Det er vel disse som har gitt opphavet til evighetstripp-myten.

Og for det andre klarte jeg nesten alltid å holde motet oppe, og ikke minst, faktisk nyte tilstanden fra tid til annen. Det var ikke bare synet som var påvirket, det var hørselen og muskkfølelsen også. Jeg kunne bruke HPPD'en til å leve meg inn i musikk på en helt annen måte enn vanlige nyktre dødelige kunne. Jeg fikk også forsterket film- og kunstopplevelser, ja, alt ble rett og slett forsterket og intensivert, på godt og ondt.

Selv om det som skjedde med meg per definisjon er en "disorder", er jeg nesten glad for at det skjedde. Jeg sier nesten, for selv om jeg har fått oppleve ting de fleste mennesker ikke kan tenke seg, og fått et unikt innblikk i både min egen psyke og psykedeliaens verden, frarøvet også denne tiden meg mye bra "vanlig" ungdomsliv, som damer, hobbyer, og andre interesser enn tripping. Uansett, skjedd er skjedd, og jeg føler nå at jeg går styrket ut av det, og har et åpent sinn og empati som jeg nok aldri kunne utviklet "på egenhånd".

Er det noen andre her som har opplevd å få HPPD? Kom gjerne med egne erfaringer. Og skulle det være noen spørsmål eller kommentarer er det selvsagt bare å skrike ut.

HPPD Online

PS. Ja, vet dette ble uhorvelig langt, og det er sikkert mange som ikke gidder eller orker å lese igjennom. Det har jeg full forståelse for, beklager lengden. Men jeg følte jeg måtte ta med alt for å gi et eksempel på hvordan HPPD kan oppstå.

Jeg kan også legge til at selv om jeg spiste forskjellie biter av forskjellig styrke, ble hver eneste tripp heftigere (totalt sett, med unntak av gudetrippen) enn den forrige. Jeg tror jeg i utgangspunktet har et svakt psykisk forsvar mot sånne bivirkninger. Jeg har også blitt "fucka" av både speed og ecstasy i sin tid..