Jeg har vært, og kommer vel til å fortsette å være sugardaddy om jeg ikke finner meg en vanlig kjæreste.

Jeg angrer ikke, men jeg har fått en sterk depressiv reaksjon når det har vært for lenge mellom treffene. Det går ikke på anger eller at jeg har gjort noe ulovlig. Men det er fordi jeg er en typisk myk mann, og har vel nesten mer behov for kroppskontakt enn sex. Også ønsker jeg meg kun ei av gangen, så er altså en typisk monogam mann.

Reaksjonene jeg har fått er nok fordi jeg er ensom, og fordi jeg synes det er vanskelig å finne noen for et vanlig kjæresteforhold. Synes det er vanskelig å takle at jeg ikke får til å finne meg noen å kose meg med uten å måtte betale for det...

Jeg var gift i en del år, men forstod dessverre ikke selv hvor dårlig jeg ble behandlet. I tillegg må jeg kjempe i rettssystemet for å få på plass samvær med avkommet, noe som ikke gjør ting noe lettere. Begge deler har, og tar på mentalt og på selvtilliten.

Jeg var alene i nesten ett år før tanken på sexkjøp i det hele tatt var en tanke for meg. Da hadde jeg vært uten sex i 5-6 år (selv om jeg var gift i nesten 5 år av dem). Og nett-datingen hadde ikke resultert i en eneste date.

Jeg er ganske åpensinnet av meg, og er ikke hengt opp i religiøs moralisme. Så jeg har også tenkt tidligere at alle selger jo kroppen sin, på en eller annen måte.

En ingeniør selger hodet og hendene sine (sånn stort sett). En gruvearbeider selger både kroppen og helsen sin (ofte nedkorting av livet med flere år). Så hvorfor er det lovlig å selge bare visse deler av kroppen sin?

Hvis personen selv synes det er greit, hva er egentlig problemet med å selge/leie ut kjønnsorganet sitt? Vi er jo alle forskjellige. Jeg hadde ikke klart det. Men så har man jo de som lever totalt lukket i sin egen lille moralboble som mener hvordan alle andre i verden skal leve livet sitt, og mener at menn er noe dritt og sexkjøpere burde skytes...

En helt annen ting er jo at Verdens helseorganisasjon (WHO) for en tid tilbake uttalte at retten til et seksualliv er en menneskerett (eller noe ala det, jeg husker ikke ordrett hva som ble uttalt). Men hvordan kan det da være ulovlig å kjøpe sex, hvis det å ha et seksualliv er en menneskerett? Bryter ikke norsk lov da menneskerettighetene?

Selve opplevelsene med sex har vært fine. Jeg har vært veldig nøye med hvem jeg har gått til sengs med. Jeg har sagt rett ut nei til en 19-åring som kontaktet meg. Hun var bare FOR ung. Jeg vurderte escorte en liten stund, men fant fort ut at det ble for upersonlig og for nær kanten av det jeg kan være komfortabel med. Jeg ville aldri gått til sengs med ei som ble brukt av andre e.l. (menneskehandel, halliker osv).

Etter noen forsøk, så traff jeg ei jeg var veldig komfortabel med. Intelligent, visste nøyaktig hvorfor hun valgte å være sugarbabe (pengene var ikke hovedmotivet), nøye, ærlig, forsiktig av seg, men usjenert og rett frem, noe jeg synes var veldig fint. Fine, alvorlige og morsomme samtaler under kosen. Vi ble godt kjent. Også ble vi så trygge på hverandre at hun holdt på å sovne i armene mine den siste gangen jeg traff henne.

Hadde vi ikke vært i hver vår fase av livet (før barn / ferdig med å få barn), så kunne jeg ikke bare blitt betatt, men lett falt pladask for henne. Men man må jo bare holde sex og følelser adskilt. Dessverre for meg, men fint for henne, så har hun funnet seg en hun vil date på vanlig måte fremover. Vi unner begge hverandre å finne kjærligheten.

På det andre treffet vi hadde, så fikset hun på profilteksten min på et datingnettsted, fordi hun ville at jeg skulle finne kjærligheten.

Det er forresten jeg som har skrevet "En guide for sugarbabes" her (i samme forum-del). Så hvis du fortsatt skulle lure på hva slags menneskesyn jeg har, så kan du lese guiden.