Nærmer meg 10 års "jubilee" snart med akkurat det. Det er ikke sånn at jeg er uten følelser. (er vel heller det at jeg blir redd, og skrur av følelsene så mye som mulig.)
Jeg har definitivt mye kjærlighet å gi, men det å ta steget og la følelsene utvikle seg er så forbanna vanskelig, særlig når det er så lenge siden man har "vært i salen".


Vil ta sjangsen å påstå at jeg ikke er den eneste som heier på deg. Dine oppdateringer om hva som har skjedd med deg og det du jobber med er et av mine høydepunkter i hverdagen. Jeg er langt ifra smart nok til å skjønne alt du prater om, men jeg synes det er interessant nevertheless.
Uansett om det er oppturer eller nedturer, så er vi som leser med på turen.