Etter et par tunge perioder skjønte jeg omsider at jeg måtte spørre om hjelp, før alt sammen gikk for langt. Kom da inn i systemet til DPS, og har gått der en stund nå. Om noen andre spør meg om råd rundt slike ting sier jeg selvsagt at de må spør om hjelp, at det ikke er noen skam å ta kontakt med helsetjeneste, og jeg tenker aldri noe mindre om folk som gjør det. Når det kommer til meg selv merker jeg derimot at jeg skjemst, rett og slett "cringer" av meg selv, og jeg føler at det gjør det vanskeligere å være mottagelig til hjelp.

Jeg har også fått en behandler der jeg tror kjemien ikke er på plass, men jeg er usikker på om det er min feil, grunnet usikkerheten jeg føler rundt hele opplegget. Jeg føler at denne personen er veldig usikker og "klein" å prate med, og jeg ender opp med å bli litt defansiv, uten at jeg vet hvorfor det ender opp slik. Det blir til at jeg gruer meg til hver time, som om noen har sagt at jeg må gå uten at jeg vil, men jeg har jo selv tatt kontakt med de, og går jo dit i håp om å få det litt bedre.

I tiden jeg har vært der (ca. et halvt år) har jeg vært borti to andre behandlere, men kunne ikke snakke med de mer enn en kort stund da deres roller ikke var fast behandling. Spesielt den ene av de to føltes mye mer behaglig å prate med, men det var i hovedsak bare én time. Generelt vil jeg si at jeg følte litt mindre usikkerhet rundt begge de to enn jeg gjør med behandleren jeg har fått faste timer hos. Det er nok grunnen til at jeg lurer på om jeg burde prøve å bytte.

På den andre siden så har jeg da en følelse av at dette går mye på hvordan jeg ser på hele opplegget. Jeg klarer rett og slett ikke å se hvordan samtaleterapi kan hjelpe, og skjønner ikke helt hva som skal skje og hva jeg skal få ut av timene. Jeg har ikke lenger et stort problem om å være åpen, og holder ikke tilbake om hvordan jeg har det, men ender alltid opp med å svare kort og direkte på spørsmål jeg får, og så blir det ikke så mye mer enn det. Det virker som om behandleren ofte forventer noe mer, og selv blir usikker. Timene har flere ganger blitt avsluttet etter 15-20 minutter, da det rett og slett ikke var noe mer å snakke om. Ikke fordi behandleren alene bestemte at nå var det slutt for i dag, men fordi behandleren var tom for spørsmål å stille, og fordi jeg ikke klarer å få frem ting på egenhånd, eller klarer å finne ting å ta opp. Dette er ikke ment for å kritisere behandleren. Personen virker genuint interessert i å hjelpe så godt som mulig, men slår meg som sagt som litt usikker i sin egen stilling, om det gir mening. Litt som hvis en elektriker skal fikse noe i huset ditt, og står og fomler med verktøyene uten å helt klare å komme i gang.

Jeg lurer rett og slett bare på om det kan være at jeg har en personlighet som gjør meg lite mottagelig for samtaleterapi, eller om dette kan være på grunn av dårlig kjemi? Jeg håpte selv at medisin kunne være løsningen for min del, og i ca. 1mnd virka det faktisk som om det var svaret, men dessverre ser det ut til at effekten har begynt å avta. Om det bare var tilfeldig at jeg følte meg bedre i den perioden vet jeg ikke, da jeg har hatt lignende svingninger før. Jeg er ihvertfall redd for å havne tilbake der jeg var da jeg begynte behandling. Og så har jeg ikke lenger frikort, og nå skal ikke penger komme forran helse, men med en stram studentøkonomi føles det hakket viktigere å få noe ut av egenandelen. Beklager også for å lage nok en tråd rundt emnet psykisk helse, men jeg klarer heller ikke snakke med familie om dette (føler meg utrolig teit etterpå de få gangene det har skjedd) og har per nå ingen andre steder å rådføre meg.