Jeg har hatt lyst til å prøve Salvia Divinorum siden første gang jeg hørte om det. Jeg er interesert i sjamanisme og mediterer mye, og jeg visste med en gang at Salvia kunne være en god medhjelper på min søken etter svar på mine spørsmål, og reisen inn i meg selv. I en meditasjon fikk jeg en fornemmelse av at planten kunne hjelpe meg med å trappe ned på bruken av hasj og div. rusmidler, og kort tid etterpå kom jeg over denne artikkelen:
http://members.shaw.ca/duncancrow/sa...pa_opioid.html
Ganske kult, hva? Jeg så nesten på det som et tegn, og bestilte både stiklinger og ekstrakt med det samme.

Dag 1.
Jeg fikk 10x ekstrakten i posten, og kunne ikke vente med å ta i bruk Salvia Divinorum i meditasjonen min. Jeg gikk opp på rommet og satte meg i kosekroken og mediterte en stund. Så tok jeg min første lille fylling på vannpipa, ikke mer enn en liten klype. Jeg holdt røyken inne noen sekunder og ventet, og i det jeg pustet den ut fikk jeg en fornemmelse av at noen sa: "Skal vi leke litt med det her?" Det var ingen som sa det med ord, det kom mer som en slags melding eller åpenbaring inni hodet mitt. Hva som skulle lekes med fikk jeg svar på før jeg fikk muligheten til å spørre: Nemlig tiden selv, alt. For det jeg så fikk erfare var at tiden, omgivelsene rundt meg inkludert meg selv, på en måte ble rullet opp på en snelle. Det gikk veldig sakte, og jeg fikk følelsen av bli en del av en fløyelsliknende masse bestående av alt i hele verden, og det var denne massen som sakte men sikkert ble rullet opp på snella. Det samlet seg som et gigantisk rør foran øynene mine, og jeg ble varm i ansiktet av all energien dette røret utstrålte. Jeg fikk en ny bskjed: "Bli med inn her a, det er dritkult her inne!" Ånden visste nok at jeg hadde lyst, for umiddelbart etterpå merket jeg at jeg sakte ble ført inn i dette røret, og den gode, varme energien spredte seg til hver eneste lille celle i kroppen min. Jeg kunne fornemme en slags stor sol eller stjerne i den andre enden av røret.

Etter å ha ligget der inne en stund kom jeg sakte tilbake til denne verden, og jeg var ikke sikker på om jeg virkelig hadde sett alt sammen eller om det bare var en slags fornemmelse. Men en ting er sikkert, og det er at jeg var sprudlende glad, noe jeg forsåvidt er til vanlig også, men nå var det helt overveldende. Før jeg visste ordet av det satt jeg på bussen til byen, og jeg merket hvor glad jeg var i alt rundt meg. Om det så var den gretne bussjåføren eller selve bussen og asfalten for den saks skyld, ALT var jeg glad i. Og alle de små regndråpene på bussruta, de var så snille og rene og fantastiske! Jeg merket at tidsbegrepet mitt var så og si inteteksisterende. Etter en tre kvarters tid med buss og trikk og tusling var jeg hjemme hos noen venner, men det virket som det ikke hadde gått mer enn to minutter siden jeg satt på rommet mitt.

Jeg fortalte de andre om opplevelsen min, og en kjapp pils og ei bønne seinere prøvde de andre. To av dem var ganske kjipt innstilt til hele greia. De virka ganske tura en stund, men etterpå sa de begge to at nei, de merka det ikke i det hele tatt. Sistemann fikk også følelsen av å komme til en annen verden. Hun kom ikke inn i den, men hun visste at inngangen var oppi taket et sted, og det ble et forferdelig lok. Jeg tentke at jeg kunne prøve en tur til jeg også, og ville sitte i bakgården. Det første som skjedde nå var at jeg fikk en sterk følelse av at jeg hadde sittet akkurat der før, og jeg merket at bevisstheten min var til stede både nå og forrige gang jeg satt der. Det var ganske snålt. Så fikk jeg også denne gangen en slags følelse av å gli sammen med alt rundt meg, bare bare at nå var det kun en fornemmelse, og det var ikke så behagelig heller. Jeg følte heller at klærne mine var en stor hindring, de klødde og stakk noe helt forjævlig og ville helst av. Men jeg visste at det beste var å beholde dem på med tanke på settinga. Jeg tror også settinga var grunnen til at det ikke gikk så bra denne gangen, jeg tror Salvia på en måte straffa meg. For innerst inne visste jeg hele tiden at det ikke var riktig setting for å røyke, hvertfall ikke for meg. Kanskje det hadde noe å gjøre med at jeg hadde drukket litt og røyket litt bønne først også, jeg vet ikke. Så jeg lot det holde med det og festa resten av kvelden.

Når jeg kom hjem samme kveld tenkte jeg at jeg måtte nesten prøve en gang til, selvom jeg var nokså brisen og småfjern. Og som forventet fikk jeg ikke så mye ut av det denne gangen heller. Det dukket opp to bevisstheter som dro for et rødt forheng, og "fornemmelsen" i hodet mitt gjentok: "Bak her er det noe du aldri får se!" Etterpå måtte jeg bare le av hele greia, og røyka meg nattings og gikk og la meg.

Dag 2.
Jeg våknet opp neste morgen og følte meg fin og uthvilt, og noen timer utover ettermiddagen tenkte jeg at jeg skulle prøve litt mer, settingen var bedre en rolig søndags ettermiddag. Så jeg mediterte som vanlig, og etter en stund tok jeg et trekk, ikke noe mer enn en klype denne gangen heller. Som forventet fikk jeg en ny fornemmelse: Jeg skulle være med inn i eventyret i den andre verden. Jeg sklei på ny i ett med omgivelsene, og jeg fikk følelsen av å være en diger kule. Jeg var både hele kula og en del av den på en gang, det var en ganske spesiell følelse. Så kunne jeg så vidt skimte et slags landskap. Jeg så ikke hva det besto av, men jeg visste at det var der. Så gikk det sakte over mens jeg satt igjen med følelsen av at portene til en verden med ufattelig mye å lære og erfare åpnet seg.

Fortsettelse følger...hvis folk liker det jeg skriver. Jeg skal også prøve å male det jeg har sett.