Jeg tenker at det kan stemme til en viss grad. Jeg har aldri lyst til å behandle noen dårlig, så mine eventuelle rasistiske holdninger holder jeg godt skjult overfor den flyktningen jeg snakker med.

Det aller viktigste er hvordan man behandler dem, ikke nødvendigvis hva man egentlig tenker om dem. Jeg sammenligner det med hun schizofrene dama som alltid snakker med seg selv på butikken. «Alle» tenker at hun er rar, men behandler likevel henne normalt, på lik linje som alle andre, og tar hensyn til at hun er schizofren.

Samme når jeg møter flyktninger, jeg vet ikke om det er bare meg eller om flere tenker som meg, men jeg har fordommer mot enkelte typer flyktninger. Jeg bare ikke ytrer fordommene overfor flyktningene, eller lar fordommene påvirke hvordan jeg behandler flyktningene.

Når det er sagt, så har jeg faktisk flere fordommer mot hvite enn mot mørke. Jeg har blitt opplært til å alltid akseptere og respektere mørkhudede, fordi det er de som opplever rasisme. Ingen på barne/ungdomskolen fortalte meg at hvite også kan være et objekt for rasisme, og at de også må få et særlig vern mot rasisme.

Når jeg så møter en hvit flyktning som oppfører seg annerledes enn en nordmann, eller har andre holdninger enn en nordmann, så tar jeg meg selv i å tenke at denne personen er helt bak mål (i mangel av en bedre beskrivelse). Når det derimot er en mørkhudet, legger jeg slike tanker bort, fordi det er det jeg har lært og fått påpekt at jeg må gjøre, under hele oppveksten.

Jeg behandler alle som jeg blir behandlet, om ikke bedre, fordi jeg gjerne vil stå frem som et godt eksempel. Selvfølgelig, hvis jeg blir behandlet dårlig av en person som på noen måte ikke kan noe for det (sykdom), tar jeg hensyn til det.