Utviklingen går jo mer og mer i retning av at folk ikke liker å dusje med andre. I alle fall jenter, jeg henger lite i herregarderoben. Jeg går ikke ofte på treningssenter, men når jeg gjør det har jeg uten unntak fellesdusjen alene. Det går en grense et sted mellom å tilrettelegge for at de som ikke tør/ønsker/får lov å dusje naken med andre også skal få bruke svømmehallen, og å tilrettelegge for et enda mer anstrengt forhold til ikke-seksualisert kropp. Det siste der er en utvikling jeg er bekymret for. Men ok, å ikke dele inn garderober etter kjønn er uansett urealistisk. For å finne ut hvor transpersoner passer inn, så må vi se på hva som er grunnen til at man deler garderober etter kjønn: Det er fordi man skal forskånes fra å se tisser som ikke ligner ens egen, eller snarere at folk med annen type tiss skal se ens egen. Jepp, det er det vi snakker om. Det er ikke bekymringen for at noen i garderoben har andre kromosomer enn oss som gjør oss flau. Det er heller ikke seksuell tiltrekning, jeg tror de fleste etterhvert har fått med seg at noen damer tiltrekkes av damer og noen menn tiltrekkes av menn. Jeg har ikke sett noen ta til orde for at de må bytte garderobe av den grunn. Vi vil ganske enkelt dusje med folk som ser ca like ut som oss, for da blir vi mindre flau. Løsningen på transproblemet burde være åpenbart: Du dusjer med de du har ca lik kropp som. Ingen spør etter kromosomene, klesstilen, personnummeret eller pronomenet ditt. For min del trenger vi ikke kalle det dame- og herregarderoben heller, vi kan kalle det utover- og innovergarderobe. Kanskje det høres tullete ut, men jeg er pragmatisk på sånt.

Samme prinsipp burde gjelde alle steder. Hvorfor deler vi inn etter kvinner og menn i idrett? Fordi menn har en biologisk fordel i de fleste idretter. Denne er knyttet til kromosomene, og ikke til hvordan kjønnsorganet ser ut eller om de bruker leppestift. Kall det x-klasse og y-klasse, da.

Så et det tilfeller der hverken kjønnsorganer eller kromosomer er viktigst, men at enkeltpersonen opplever en slags kongruens mellom hvem de er og hvordan folk ser dem. Navn og tiltaleform er sånne personlige ting. Hen og de/they osv skurrer når det ruller over tunga mi, men det er vane. Jeg forventer en viss slack på at det er uvant, men jeg er villig til å strekke meg ganske langt for å møte enkeltmennesker på den måten som gjør at de føler seg sett og akseptert. Hvorvidt jeg synes det er logisk at de skal føle sånn eller sånn, synes jeg strengt tatt er litt irrelevant. Uansett hva grunnen er til at det oppleves sånn for dem, så er det en reell opplevelse som jeg vil anerkjenne.


Jeg er egentlig veldig enig i det. Problemet er at det er lett å si at båsene ikke er viktige når man passer noenlunde fint inn i en av dem. Derfor er det kanskje bra med en "annet"-kategori, som man kan være i om man føler det bås-opplegget ikke har plass til en? Det verste scenariet her er jo om noen føler seg presset til å endre på seg selv, fysisk eller i overført betydning, for å passe inn i en bås.