På arbeidsplasser hvor jeg har jobbet i livet mitt, har jeg følt at der jeg har stått på og jobbet mest, er steder hvor jeg har blitt hørt på og respektert. Steder hvor de har satt pengene i første rekke og respekten i annen rekke, har jeg ikke ville jobbe hverken hardt eller lenge for.

Det er totalt uforståelig for meg hvordan det går an å drive enhver forretning uten personalmøter. Det er den eneste måten man kan få framdrift på, der kan alle dele synspunkter og lære av hverandre.

Å bare si til en ansatt at "du koster firmaet for mye penger, nå får du snart sparken" er en veldig stygg situasjon. Man stiller den ansatte til veggs, gir han\hun munnkurv og tar fra all mulighet til forbedring og utvikling! Man gjør folk bare mer redde for å feile, man gir dem en enda større belastning å bære på, og det vil faktisk føre til at de gjør flere feil i lengden - som kommer av at de bekymrer seg -utenfor- arbeidsplassen, som når de skal legge seg og sove.

En sjef som er åpen og viser like mye respekt som han eller hun får av sine ansatte, er dømt til å lykkes.

Hvis en person sliter med kassejobben, så går det an å snakke om for eksempel teknikker, eller kanskje snakke om og finne ut av hvorfor personen syns det er vanskelig med den jobben. Det går ihvertfall an for en sjef å -prøve- å hjelpe personen med hvorfor det ikke er så lett.

Hvis man tar fra de ansatte ansvar, tar man også fra dem tilliten.

En arbeidsplass med gode grunnregler og -rutiner, og en sjef som kan lytte, kan ta inn enhver person fra gata og lære han eller hun opp til å jobbe der.

En arbeidsplass med -ingen- grunnregler og hvor sjefen skal bestemme alt, da kan du bare ta inn den som sjefen liker, og det er nesten dømt til å mislykkes.

Da går alt på trynefaktor, og det er en fryktelig dum verdi å grunnlegge et arbeidsmiljø på. Det blir også et hierarkilignende miljø hvor de ansatte ikke lenger jobber av respekt for sjefen på grunn av han eller huns gode holdning, men på grunn av frykt.
Da vil ikke de ansatte hverken tenke klart eller gjøre sitt beste. De gjør det kanskje for en kort periode, men -ingen- vil finne seg i å jobbe der over lengre tid fordi de ytre påkjenningene blir for store.

I mitt syn, er det kun når det er fare for liv og helse at det skal brukes kjeft og harde ord. Da MÅ man styre folk med tvang. Men i alle andre tilfeller, skal man diskutere og planlegge løypa sammen.

Det er selvklart at en sjef vanligvis er den med mest erfaring og som kan hele arbeidsplassen, det er en selvfølge. Men det er -ingen- selvfølge at en sjef skal oppføre seg som han eller hun vil mot sine ansatte.

Så når du sier at business er business, greit nok, men hvis man skal bare gå på hvor mange feil folk gjør, og ikke gjøre noenting for å hjelpe dem til å utvikle seg, da vil rett og slett ikke en arbeidsplass overleve over tid. For ALLE gjør feil, før eller siden - selv sjefene. Og da vil sjefen også måtte gå, før eller siden. Og vi vet alle hvor ofte -det- skjer, frivillig.