Det var søndag.
Etter å ha vurdert lenge å teste lsd for første gang, hadde jeg og min gode følgesvenn(la oss kalle han gul) kommet fram til at det nå var på tide. Liggende i skapet hadde vi et lite ark med lapper av ukjent type(med måne og stjerner på), vi bestemte oss for å ta en lapp hver siden vi hadde lest at det var en brukbar førstegangs dose. Vi befant oss i leiligheten min og hadde bestemt oss for å skru av all kontakt med omverdenen bortsett fra med broren min som også var der, og vi skulle ikke finne på å gå ut, da vi var uvitende og usikre på hvordan vi kom til å oppføre oss.

Etter å ha puttet en lapp hver på tunga , satte vi oss forventningsfulle og spente ned i sofaen i stua og ventet på at det skulle skje noe. Etter en halvtime tre kvarters tid begynte jeg å føle litt kiling i magen, så jeg reiste meg opp og begynte å rusle rundt i rommet. Jeg følte meg lett som en fugl og følte at nå kom det til å skje , så jeg fikk med meg gul inn på rommet for å skape litt stemning. Jeg dempet lyset, tente en god røkelse og satte fram min trofaste buddha statue på bordet. Vi skulle skape en "åndelig stemning" trodde vi, så vi satte oss blodig seriøse ned og prøvde å være så "åndelige" som mulig.

Så vrengte alt seg! duken på bordet begynte å bølge, taket som er laget av tre fikk masse øyer og de stirra på oss akkompagnert av buddha som gliste som f og så dumt på oss. Vi brøyt sammen i total latterkrampe da vi plutselig innså hvor teite vi var som satt der og prøvde å være åndelige. Etter en lang latter fikk vi pusten tilbake og bestemte oss for å bevege oss ut til stua, i stua ble vi møtt av åpningsscenen til 2001 en romoddyse , som var det heftigste vi noen gang hadde sett(selv om vi hadde sett den før) så vi ble sittende å måpe til sikkelet begynte å renne.

Nå var det nok, vi måtte ut , vi måtte se verden og vi måtte se natur. Siden jeg bor i Oslo er natur litt mangelvare, men jeg visste akkurat hvor vi skulle , så vi ruslet med lange og raske skritt mot Iladalen som var nærmeste natur spot. Det første som slo oss var at trærne var blitt levende, de pusta og "så" på oss og jeg og gul hadde en slags telepatisk kontakt med hverandre , vi trengte ikke si noe , det holdt med litt øyekontakt og begge var på det rene med hva vi mente og hva vi skulle gjøre.
Alle menneskene på gata var rare og virka helt fjerne , de var ikke seg selv rett og slett der de alle gikk rundt i sin egen lille transe.

Da vi ankom iladalen ble vi overveldet over hvor heftig naturen var(selv om det egentlig bare er ett par trær der og litt gress), vi løp rundt i dalen og gresset føltes deilig og mykt under føttene imotsetning til asfalten. Da slo det meg at akerselva og en heftig foss som også er belyst lå rett oppi bakken , så jeg og gul gikk i full fart i den retning. Da vi kom til fossen fikk vi sjokk, det var det desidert heftigste vi noen gang hadde sett og 2001 romoddyse var bare småtterier i forhold. Vi løp langs fossen på hver vår side av elva i ekstase mens vi kommuniserte over fossen med vår nylig tilegnede "telepati", fossen var bare så mektig og vannet så så deilig ut at det fristet å bare hoppe uti og bli i ett med det.
Det er litt vanskelig å forklare , men det virket som om naturen og vannet satte oss inn i en spesiell sinns stemning, verdags sinnet ble oppløst, alle tanker eller lavere tanker forsvant og vi var oss selv nå, vi bare var. Men det var ikke bare for å si det sånn!

Etter å ha studert fossen en god stund gikk vi oppover langs elva, der var vannet litt roligere og en deilig stillhet og sinnsro kom over oss. Vi møtte på en andeflokk som satt langs elvebredden og nøt stillheten, vi slo oss ned sammen med dem og vi følte at de "skjønte" oss og vi "skjønte" dem, vi hadde den samme "telepatiske" kontakten med dem. Da kom jeg på at vi kanskje burde stikke hjem å fortelle broren min at alt gikk bra med oss , da han kanskje var bekymra.

Etter å ha vært hjemmom og forklart at vi klarte oss fint og at det ikke var grunn til bekymring, bega vi oss ut i verden igjen. Vi bestemte oss for å høre på musikk mens vi gikk, så vi gikk litt adskilt fra hverandre. Vi følte oss rakse, sterke og våkne mao ved våre fulle fem. Vi gikk nedover mot byen , etter en liten stund skilte gul og jeg lag og gikk rundt å studerte forskjellige naturspotter.

Etter å ha tusla litt rundt , følte jeg en merkelig trang til å gå til kirkegården(vår frelsers gravlund), vanligvis syntes jeg det er creepy å gå der, ivertfall i mørket, men nå føltes det helt naturlig. Da jeg endelig kom fram ble jeg ikke overrasket over å møte gul der, han hadde allerede vært der en stund så han var på vei ut, jeg lot han gå ifred og fortsatte min ferd. Det lå en merkelig følelse over kirkegården , den minnet litt om den "telepatiske" kontakten med endene men var ikke helt det samme, jeg så ikke noe spøkelser eller sånt , men føltes ut som om de avdøde(en del av de) var tilstede.

Jeg gikk opp mot st.hans haugen , jeg gikk forbi to øst-europeere som så litt "slemme" ut, de skulle gjøre ett eller annet(ikke med meg), hva visste jeg ikke, men jeg følte på hele meg at de ikke hadde gode hensikter. Jeg kom fram til st. hans haugen, gikk til en benk på toppen og satte meg ned. Jeg satt der en god stund og studerte Oslo by der den lå under den mektige himmelen, jeg bare var og alt føltes helt perfekt samtidig som jeg innså hvor jævlig alt var. Byen var, stygg og asfalten feil, bilene bråkte og forurensa og menneskene var mentalpasienter alle sammen.

Plutselig ringte mobilen min(som jeg egentlig ikke skulle ha på, men hadde med for å kunne kontakte gul) det var dama mi, hun hadde lovet meg å ikke ringe , men greide ikke dy seg. Da oppdaga jeg at jeg hadde seriøse problemer med å snakke, det eneste jeg fikk fram var ett par ord, men etter en stund ble jeg "dratt" ned til en blanding av vanlig og tura sinnstilstand. Dette var ikke så behagelig, for der "nede" kom jeg på at det var søndag, klokka var 01 på natta og jeg var ute på st. hans haugen hvor jeg visste at snuten alltid kjørte rutine sjekk runder.

Vips så var snuten der, en sivilbil kjørte i full fart opp mot haugen og stoppa rett foran meg. De to politimennene i bilen stirra forunderlig på meg, jeg sendte dem ett kjempe smil og vips så kjørte de vekk. Hjertet mitt satt nå fast i halsen, men sank rolig ned igjen etter litt. Jeg sa til dama at jeg skulle ringe henne opp og la på. Da ringte gul , han befant seg nå på aker brygge og satt på bryggekanten og studerte havet. Jeg sa til han at det var søndag, sent og at vi måtte hjem, så han skulle komme opp til haugen.

Etter en stund var han framme, men måtte en tur på deli, jeg venta på han utenfor og da kom snuten igjen , denne gangen var den en vanlig kassebil. Snuten so måtte stoppe i den helt folketomme gata for å vente på grønt lys studerte meg nøye, jeg fikk øyekontakt med en politimann og plutselig fikk jeg en ufrivillig rykkning, jeg gjorde en hel omvending og sto plutselig med ryggen til , det så ikke bra ut for å si det sånn! Gul kom ut av deli og jeg begynte å rusle oppover en liten vei som går langs st. hans haugen, gul gikk ca ti meter bak meg på andre siden av gata. Snuten fulgte etter , både jeg og gul hørte på musikk og man kunne på en måte se at vi gikk sammen , selv om vi gikk adskilt.
Men snuten hadde fattet interesse for meg på grunn av min rykning, de kjørte sakte ved siden av meg og studerte meg nøye, nå hadde jeg virkelig noia og jeg ble "dratt" fullstendig ned fra min opphøyde sinnsstemning.

Da ringte dama igjen, og situasjonen toppa seg, hun skjønte ingenting, jeg var sikker på at nå skulle de stoppe meg. Snuten begynte med sin skremsels taktikk, de bråstoppa for å se hvordan jeg reagerte, jeg gikk videre og lata som om jeg ikke la merke til de, så kjørte de inn mot parken for å sjekke hvordan jeg reagerte, jeg gikk videre, så kjørte de rett ut på veien igjen, jeg gikk videre, så kjørte de et stykke bortover( så de skulle se ut som om de dro) for å så bråstoppe igjen, jeg gikk videre.
Det funka, jeg var letta som f, fikk ordna opp med dama og jeg og gul gikk fort mot meg.

På deli hadde gul kjøpt en pakke skittels, han ba meg smake på en, jeg smakte den var altfor syrlig sa jeg! Han gliste til meg og sa at det var det han ville fram til, for syrlig.