Jeg har ikke skrevet hva jeg unner meg. Jeg unner meg et lavere tempo. Hvis det skal komme noe godt ut av det her, så må det være at jeg, kanskje vi, greier å finne roen i at ting står litt stille. Det har vi ikke vondt av.

Jeg har objektivt sett mistet lite. Jeg bor et sted som har vært relativt trygt det meste av tiden, jeg har ikke vært permittert og jeg har mennesker rundt meg. Jeg synes sånn sett det er riktig at mer belastede områder får vaksine før oss.

Det er lett å peke på fester som ikke ble noe av, folk man ikke har kunnet treffe, reiser man måtte droppe, men det er bagateller. Den største enkeltbelastningen for meg har vært hjemmokontor/hjemmeskole, og at jeg mistet en del behandling. Men det jeg egentlig tror sliter på meg og mange andre er mangelen på normalitet. Alt er annerledes, alt er "gleder med til dette hvis ikke", "har lyst til dette men burde kanskje ikke", "dette kan vi få til men vi må tilpasse". Det er slitsomt, særlig hvis man prøver å håndtere andre belastninger, at alt er uforutsigbart. Ikke veldig mye, men hele tiden.