Her før jeg for å nyansere bittelitt.

Det du beskriver her er det som gjerne blir kalt herlighetsteologi, eller som vi i Norge gjerne kaller "gladkristendom", som man finner en del av på sørlandet spesielt. Legger du bare alt i Guds hender så årner det seg skal du se! Det er mange problemer med denne tanken, ikke minst at de det ikke ordner seg for, som f eks blir syke, får tilleggsbyrden med å indirekte bli beskyldt for ikke å ha trodd bra nok og dermed ikke har Guds nåde. Det er jo en helgardering her - blir du frisk så virket helbredelsen, blir du ikke frisk så trodde du ikke hardt nok. Et annet problem er at en slik forklaringsmodell gir veldig liten forståelse for, og interesse for, sosiale samfunnsstrukturer og hvorfor sosiale problemer oppstår. Og vips, så har man stemt inn Trump som president. Som dette antyder så er mye av herlighets-tradisjonen her til lands importert fra USA.

Den tradisjonelle pietismen som tidligere har dominert i Norge var veldig annerledes. Der var sosialt ansvar veldig viktig, og rent praktisk verdiskaping var en plikt. Pietistbevegelsen startet opp allmenn skolegang og innførte naturfag og økonomi som fag. I Norge var lekmannsbevegelsen aktive forkjempere parlamentarisme.

Den pietistiske tradisjonen preger nok flertallet av kristne i Norge mer enn gladkristendommen, selv om sistnevnte er på fremmarsj. Man finner mye pietisme i norsk kultur generelt også. Max Weber snakker om "protestant work ethics" f eks.

Det finnes selvsagt et større mangfold enn dette blant religiøse i Norge, men det er ment å vise at det er bittelitt mer sammensatt enn at alle religiøse er umoralske idioter som lever i en drømmeverden.

Foruten å være temmelig overforenklet og nedlatende formulert, så synes jeg dette utsagnet er historieløst. Har du belegg for å si at kristne (eller andre religiøse) retninger ikke har bidratt til samfunnet? Til og med at religiøse enkeltmennesker ikke bidrar i verden? Mener du det seriøst, eller glapp det bare litt feil ut?