minigolf: Jeg siktet ikke til deg.


Jeg kan jo komme med en liten utdypende begrunnelse for hvorfor denne tråden eksisterer.

Narkotikapolitikken, som i manges øyne antageligvis ikke er verdens viktigste sak, skiller seg litt ut fra de fleste andre politiske saker. For folk flest har den kanskje liten praktisk betydning, og derfor blir de som engasjerer seg i den fort ansett som litt sære, eller til og med "litt sånn derre hobbynarkomane".

Det som gjør at denne saken engasjerer meg, er det prinsipielle med den. I praksis gjør jeg jo uansett som jeg vil, for i min personlige verden, så finnes det ingen som har gyldig myndighet til å bestemme over min kropp og mitt sinn andre enn meg selv. Bare idéen om at en fyr i dress og to karer i uniform tror at de med full rett kan straffe meg for å plukke en vekst som vokser i naturen og spise den, er for meg på grensen til latterlig absurd.

Der er ingen som kan påstå at de lever i et fritt land så lenge myndighetene i dette landet straffeforfølger enkeltpersoner med det formål å kontrollere hva de gjør med sin egen kropp. At vi bestemmer over våre egne kropper fullt og helt fra vi fyller 16 år er rett og slett en blank løgn. Vi bestemmer til den grad det er greit for myndighetene, og så tar de over showet derfra.

Vi kan heller ikke påberope oss religionsfrihet, eller retten til frie tanker så lenge myndighetene våre straffeforfølger enkeltpersoner for å aktivt endre sin egen bevissthet. Slik er det bare, og enten man synes at det høres rart ut eller ikke, enten man kan assosiere det til sin egen situasjon eller ikke, så er dette realiteten for meg, og for tusenvis av andre mennesker her til lands.

I Norge har jeg ikke religionsfrihet, jeg har ikke retten til å kontrollere mitt eget sinn, og jeg har ikke retten til å bestemme over min egen kropp. For Bingo-Kari og Tuborg-Ola så er dette kanskje irrelevant, men jeg for min del tør ihvertfall å påstå at jeg hadde hatt det samme standpunktet i denne saken selv om den ikke angikk meg personlig. Det handler om et prinsipp, og egentlig så handler det om det viktigste prinsippet i et moderne demokrati.

I tillegg til dette så kommer alle fordelene som følger med en avkriminalisering, men det blir jo en annen diskusjon igjen. la oss ikke gå inn på det her, vi har nok av andre tråder til den debatten.


Så er det ikke slik at et parti enten er dårlig eller bra, på samme måte som at en person ikke er ond eller god. Verden er litt mer nyansert enn som så, og som regel, bak all galskapen som folk slenger rundt seg, så ligger det ofte noen gode prinsipper til grunn hvis man tar seg bryet å se etter. Jeg mener, til og med Frp har jo enkelte poenger i for eksempel innvandringsdebatten, uten at jeg skal gå noe nærmere inn på det.

Et annet eksempel på dette er forholdet mellom Tibet og Kina. Det er svært populært å rope Fri Tibet, og hisse seg opp over alle overgrepene som kinesiske myndigheter har begått i Tibet, og det med god grunn. Men så er det jo også verdt å huske på alt det bra som Kina har gjort i Tibet, ved å bygge ut veinettet for eksempel, utvikle sanitærsystemer, osv. Ikke at det ene rettferdiggjør det andre, men det er fortsatt en del av sammenhengen som det er verdt å merke seg.


Og med dette som utgangspunkt, så fattet jeg interesse for DLF sin narkotikapolitikk. Ja, de er i de fleste saker ganske langt på jordet, men i akkurat denne saken, så har de svært gode poenger, og de har også et godt utgangspunkt for poengene sine i mine øyne. Nemlig at vi som norske statsborgere skal ha rett til personlig kontroll over vår egen kropp og vårt eget sinn. Dette er minimum av hva vi bør få kontrollere selv mener jeg.

At vi så skal ha full frihet og kontroll over egen økonomi og alt mulig annet også er en helt annen sak. Da kommer vi inn på felter hvor det kreves mer organisert kontroll, og som heller ikke berøres av de prinsipielle kravene som jeg mener er et minimum. Økonomien er et sosialt system som vi kontinuerlig utvikler sammen, man kan ikke forvente den samme friheten her som man bør kunne forvente ang. for eksempel sin egen kropp.