Tenkte gi en liten update på situasjonen:

Pga skole har jeg hatt veldig lite tid til å være sosial, men har vært og besøkt han noen få ganger (har ringt en god del ganger for å spørre om ha vil være med på diverse ting, men har ikke klart å få han ut av huset så langt), noe som har vært veldig hyggelig. Den ene gangen gav han meg til og med en klem helt spontant i det jeg skulle dra, og merker det er lenge siden jeg har blitt så rørt.
Har ikke fått vært så mye med han på tomannshånd ettersom en eller begge av de to andre har vært i huset, men har fått snakket litt dypere med han og forteller at det gjør vondt bare å tenke på å gjøre noe. Jeg skjønte ganske fort at det ikke var lurt å prøve å komme med forslag, men det var i det minste en ting han virket positiv til. Det er mulig jeg flytter vekk fra oslo til høsten (evt våren) et år, og spurte om han kanskje kunne være interessert i å bli med, så kunne vi evt leid en leilighet sammen feks. Han sa det hadde vært en god plan, og at han trenger å komme seg litt vekk. Nå er det fortsatt veldig usikkert hva jeg gjør det neste året, men har nå virkelig innsett at han ikke har gått av å bo der han bor nå.

En ting jeg ikke har nevnt er at den ene romkameraten hans og meg ikke har vært helt "på god fot", eller hva jeg skal si, siste 1-2 år. Har merket lenge at han ikke har vært særlig begeistret for meg, noe som begynte helt plutselig en kveld vi var ute og tok en øl med en veninne. Husker ikke akkurat hva det var han sa, men han drev å gjorde narr av meg på en eller annen måte og jeg sparker han i leggen og ber han klappe igjen (på en kameratslig måte, ingenting noen ville reagert på). Resten av kvelden blir han veldig stille, uten at vi tenker noe over det. Etter den kvelden går det en lang stund uten at jeg hører noe fra han, men en dag jeg er invitert på vors til broren hans får jeg plutselig beskjed rett før jeg skal dra at det ikke passer likevel. Jeg prøver å snakke med broren, men merker fort at det er noe han ikke vil si, så jeg trekker tegninga ganske fort. Et par dager senere sender jeg melding kompisen min og spør hva greia er, og til slutt svarer han at han syns jeg er for umoden, gjør eller snakker om upassende ting, eller har en generelt destruktiv fremtoning (husker ikke helt ordleggingen), og at han derfor ofte blir flau over meg. Jeg kan godt forstå at jeg kan fremtrer slik i noens øyne, men dette kommer altså fra en kar som opp gjennom årene blandt annet har knukket opp rattlåsen på mopeden min, sprayet ned bilen min med brannslukningsapparat og stukket av med en vennegjeng og dratt på fest (og fått alle til å skru av telefonene) mens jeg og en kompis var på butikken (fant aldri ut hva grunnen var, men jeg snakket med hun som hadde festen (dama hans på det tidspunktet) som sa at vi selvfølgelig var velkomne, men at ingen hadde sagt noen ting). Og dette er bare ting han har gjort mot meg, som aldri har gjort han noe som helst. Greia er at jeg pleier å velge se vekk (det vil si ikke ty til aggresjon/vold) fra sånne ting fordi jeg ikke vil lage dårlig stemning mellom kompiser.
Uansett; de siste årene har han blitt mer og mer mislikt blandt de fleste jeg kjenner. Og ved enhver form for konfrontasjon, eller noe som kan føre til en, blokker han dem bare ut av livet sitt, og slutter å møte opp på anledninger der han vet det er sjanse for å møte på vedkommende. Det er helt åpenbart for alle at han har en form for mindreverdighetskomplekser, for nå som vi begynner å bli ganske voksne ser vi at han kun omgås folk, der han vet han kan føle seg som "sjefen" i rommet. Han blir feks kun med på aktiviteter der han er "best". Enkelt og greit så foretrekker han å helst være med folk han ser ned på for å føle seg bedre. Det er ikke noen tvil om at det er grunnen til valg av romkamerater.
Nå i helgen var jeg oppe på et vors hos dem fordi en kompis av oss som sjelden er i byen var innom, og siden han ikke vil innrømme at han ikke er komfortabel med å ha meg der må han nok en gang late som han syns det er hyggelig, men så skjer noe jeg ikke opplevd før - på et tidspunkt har han tydeligvis "fått nok" (ikke så viktig hva det var som var dråpen), og sier han helst vil at jeg skal gå. Dette reagerer selfølgelig alle de andre på (jeg blir selvfølgelig forbanna jeg og, men av hensyn til de andre gidder jeg ikke lage scene), og det ender med at jeg blir værende. Vi drar ut (han jeg skal forsøke å hjelpe), og senere på kvelden skjer det samme igjen (rundt stengetid på utestedet) og vi bare skiller lag. Jeg og to av kompisene mine stikker for å nache hos meg, mens de andre drar hjem. Det var hvertfall klart at de to som ble med til meg har fått nok av fyren, og jeg regner med at det også gjelder de to andre men har ikke fått snakket ordentlig med to andre.

Jeg skjønner godt at alt er litt vanskelig å fordøye (er utrolig mye detaljer som ikke er relevante i denne sammenhengen), men det som jeg egentlig har vært klart for meg lenge, men som jeg først skjønner alvoret av nå er at han som var kompisen min gir fullstendig F i kompisen som jeg vil hjelpe. Når jeg (mange ganger) tidligere har prøvd å snakke med han om hva vi kan gjøre sier han bare at "det er ikke mulig", og til og med, når jeg har nevnt selvmord som tema, sagt at "det ville han aldri hatt baller til". Heldigvis føler jeg meg sikker på at det nå er såpass klart for kompisen min hvor falsk dette mennesket er, og at det kanskje blir lettere å få han ut av huset. Om ikke situasjonen hans er trist nok fra før, er det å bo med et sånt menneske utelukkende forverrende. Det positive er at jeg nå skjønner at han ikke har hatt noen støtte (utenom det ene familiemedlemmet jeg nevnte tidligere (men han har nettopp blitt far, og har for tiden nok med det), og at jeg derfor antakelig kan ha større innflytelse enn hva jeg først trodde. Kommer med ny oppdatering om ikke så lenge.