Du har så uendelig rett i din visdom.. Som vanlig.. Skammer meg så jævlig, jeg, hver gang jeg har skrevet noe sånt som dette.. Sier til meg selv at jeg aldri skal inn på dette forumet igjen, prøver å trøste meg selv med at sannsynligvis ingen engang leser det... Men likefullt så er skammen så jævlig intens, føler meg direkte ynkelig. Er vel forsåvidt det og.

Men dette til tross, jeg har det all-over bedre med meg selv enn noensinne, jeg går en rusfri jul i møte. Har skjedd flere gode ting, har fått på plass noe finansiering osv av opplegget mitt, trener hver dag og stiller masse opp for familien. Har egentlig aldri hatt det så bra med meg selv som jeg har nå, men samtidig så føler jeg meg naturligvis mer ynkelig jo mer nøktern jeg er og jo mer jeg ser meg selv..

Tror genuint på at snart, snart så skal jeg få prøve å ikke skamme meg - uten å være våken andre døgnet på rad med kvasipsykotisk virkelighetsbilde der jeg er verdens feteste og alle dør etter å høre om narkislivet mitt...

Den siste tiden har noen gode mennesker kommet tilbake inn i livet mitt, og jeg velger å tro det er fordi jeg ikke har blitt like frastøtende å ha i livet sitt.. Jeg tror ting går bedre, jeg vet faktisk at ting blir bedre.. Og så lenge detr gjør det så må det før eller siden gå bra.

Takk for at du sier det som det er, enda det innebærer risikoen for alt oppgulp jeg klarer å komme med sendt i din retning. (Ikke missforstå, skjønner at en fremmed narkis på nettet har begrenset tilslagskraft, men ja..)

Så forresten "Shutter Island" nylig.. Kjente meg igjen; her jeg innbiller meg at jeg er en "super-narkis" annerledes fra alle de andre. "Alle" vil høre om hvor tøff jeg er, "alle" er nysgjerrig på alle de fete tingene jeg har gjort.. Er ikke fett for fem flate øre, men ved å innbille meg at det er det så føles liksom ikke hele livet mitt like jævla bortkastet.

Jeg er et null, jeg har alltid vært et null, og ingen jævla mengde med bøker eller velartikulerte innlegg på et jævla nettforum forandrer en dritt av det.

Jeg skal aldri skrive noen jævla bok, jeg skal begrave hele jævla tøffetom sammen med alt annet, innse at jeg står på bar bakke og prøve å gjøre det beste ut av det...

Jeg tenker tilbake på livet mitt og skjønner faen ikke hvordan jeg har holdt det ut.. Hadde jeg begynt igjen på 18 nå, vitende om hvordan livet ville utspille seg - jeg hadde drept meg selv uten å nøle. Jeg er så jævlig bitter og lei meg at jeg ikke vet hvor faen jeg skal gjøre av meg.. Jeg skjønner faen ikke hva jeg har gjort med livet mitt