Hei.

Det er lett å forstå at jeg kan ha bidratt til en slags glorifisering av heroinavhengighet, dog det aldri har vært meningen. Når jeg skriver her inne, i hvert fall i denne tråden spesifikt, så er jeg stort sett på «topp». Det kan være jeg har «sett lyset» i form av en DMT-tripp, at jeg har mestret noe i livet som betyr noe for meg, at jeg har fått knult fra meg, eller for den saks skyld bare er fornøyd med å ha klart å redusere bruken av heroin et par dager på rad.

Uansett, som jeg alltid gjør og alltid har gjort; jeg fokuserer på det positive. Jeg ser fremover, overtaler meg selv til å tro at jeg snubler over målstreken - bare jeg kommer meg rundt neste sving. Men før jeg engang begynner på svingen så går jeg på trynet, og mens jeg ligger der og kaver for å komme meg opp igjen så innser jeg at det bare er flere stupbratte bakker som venter. Gang på gang har jeg måttet forklare til freak, venner og damer; «det er ikke det at jeg går i ring, det er bare det at det var mye lengre enn jeg trodde»… Det er for så vidt sant, men samtidig så er det jo innlysende at jeg aktivt lurer meg selv til å havne i samme situasjon, gang på gang på gang.

Vil du vite hvorfor? Det er ganske enkelt den eneste måten jeg vet om som kan holde meg fra avgrunnen. Kun ved å innbille meg selv at dette helvete snart er over, kun da kan jeg klare å fokusere, mestre, og tidvis til og med oppleve glede. Kun ved å lure meg selv til å tro at det snart er over klarer jeg å gjøre den innsatsen som skal til for at det skal gå over… En eller annen gang..

Hver eneste dag så er det viktigste målet jeg har å ikke bruke heroin. Nærmest hver jævla dag så feiler jeg, jeg svikter alle som er glad i meg, jeg svikter meg selv og jeg gjør morgendagens bakke enda litt brattere.
Når du går på heroin så mister du ganske enkelt sjelen din, i fraværet av en bedre beskrivelse. Det menneskelige i deg blir som amputert vekk, og med det så forsvinner evnen til å drømme, evnen til å glede seg og evnen til å nyte. Jeg gleder meg mer til hver jævla mornings enn jeg gjør til jeg skal ut på byn med gode venner. Jeg vil heller røyke heroin enn å spise en god biffmiddag.

Men er ikke det fantastisk da? Å bare kunne røyke heroin for å få det du vil mest av alt? Nirvana til frokost lunsj og middag? Tingen med heroin er at det bare er skikkelig fantastisk å fantasere om. Tanken på det trekket som skal få magen til å falle på plass, musklene til å slappe av, hodepinen til å forsvinne, alt i en fantastisk kvasi-orgasme du gjør hva som helst for å få oppleve så fort som overhodet mulig. Men når den endelig er der så er skuffelse det eneste du føler… I håp om å få det du inhalerte for så fortsetter du å røyke..Hundrelappene forsvinner i luften, mens formen du har best kan beskrives som at hjernen din pakkes inn i et stadig tykkere lag med isopor. Til og med musikken «dør», du klarer faen ikke få noe ut av selv din absolutt største favorittlåt noensinne.. Det drukner bare i umiskjennelig grøt.

Etter å ha røykt deg opp(eller ned blir det vel), gjerne under påskudd om at du skal «gjøre noe», så blir du bare sittende å våse.. Du kobler fra hele bevisstheten, og du bare eksisterer. Så vidt.

Og dette her er sånn det oppleves for meg. Meg bekjent en av de mest velfungerende heroinistene på denne kloden. Ta så høyde for at du aldri vil klare å finansiere bruken, at du vil bli fortært levende av «menneskene» du omgås, at du vil svikte alle du er glad i… Og ikke minst; du nevner dame… Du vil slutte å føle noe som helst av intime følelser, du vil slutte å glede deg til å se henne igjen, du vil slutte å ha ordentlig lyst på henne..

Om en måned og 11 dager så fyller heroinavhengigheten min 3 år. Over tusen dager på rad har jeg prøvd å få livet og "sjelen" min tilbake. Jeg har en fantastisk familie, men utover det så er sannheten at jeg ikke har noen lenger - utenom min aller beste venn som jeg aldri gidder å ta initiativ til å være med.. Totalt amputert, uten evne til å vedlikeholde emosjonelle relasjoner eller vise vedvarende interesse for noen..

Faen jeg gleder meg så jævlig til dette er over.

...en ting til: nå er jeg flink. Nå gjør jeg en innsats i andre av livets arenaer, og jeg har hatt en mer stødig og langvarig progresjon enn noensinne før. Jeg gidder ikke skrive det som i stein flere ganger, men jeg personlig er like sikker som alltid på at denne gangen, denne gangen er summen av de utbedrete faktorene større enn den reduserte summen av avhengighetens drivende evne.