Hm vet sannelig ikke om noe gjør meg direkte glad lengre? Jeg kan få det ok om jeg hører bra musikk jeg liker, lager et godt måltid men kan ikke si det gjør meg glad. Litt oppstemt der og da. Går jo fort over uansett. Jeg er ikke deprimert lengre. Så det er ikke hjernekjemi som gjør meg dyster. Det er mer tingenes tilstand, at verden er slik verden er og spillet kan en egentlig bare droppe å delta i for utfallet er gitt alt fra start. Pleide å bli glad av en båttur på fjorden, dorging av makrell eller å nyte en stille soloppgang eller nedgang. Nå er det mer slik at jeg kan jo dra ut å se etter makrell men det gjør ingenting om jeg ikke får fangst. Selve båtturen er heller ikke gøyal lenger, det får meg ut noen timer og det er jo greit nok men blir ikke glad av det. Traff noen gamle venner nå etter at det åpnet opp, og trodde kanskje det skulle gjøre meg glad, men det gjorde meg bare betenkt. Virket ikke som vi hadde noe felles lengre, og det var nesten litt kleint.

Har en følelse av at jeg er kommet dit at jeg bare eksisterer, ingen store høydepunkter, alle drømmer er allerede drømt og realiteten er at de blir det ikke noe av. Siden det også pt ikke eksisterer ett digert sort hull som sluker meg mer og mer for hver dag så er må jeg vel si at livet er bedre enn det har vært bare ikke så mye å smile å le av.