jeg er 27 år og tenker på å ta mitt liv hver eneste dag, jeg tror ikke livet skal være sånn. men sånn er det. Jeg har generelt veldig positivt syn på livet, men jeg er veldig ensom, og jeg tror det kan bli tungt over tid om man ikke deler slike ting med andre. Ta vare på deg selv å oppsøk hjelp før du ender i en så mørk grop du ikke trodde fantes..

Livet er ikke en dans på roser er blitt en overbrukt floskel, men det er seriøst the realest shit they ever wrote. Ingen har lovt deg at dette kom til å bli lett eller gøy.

For livet er faktisk for de fleste et helvetes hinderløp man skal forsere både fysisk og psykisk. Men i vårt samfunn er det gått sport i å flexe hvor jævla bra vi har det og hvor lykkelige liv vi lever. Selv om det ikke er sant. Sosiale medier er en av de sterkeste plattformene for sånt. Men også husene våre, klærne våre, bilene vår etc. Flex it

For ikke å glemme at vi bor i et land der vi faktisk har veldig gode levevilkår. Alle basisbehovene våre blir fylt, men allikevel kan det være en kamp å komme seg gjennom dagen psykisk. Vi har fått litt følelsesmessik skeivfokus.

Ikke rart at folk som har kriget i midtøsten og sett virkelig ulykke, har vanskelig for å bare returnere til Norge og late som ingenting. Tenk på det. Det må føles som at noe er grunnleggende feil med oss som mennesker.