På den ene siden: Jeg får det ikke bedre av at andre har de samme probleme som meg. Sånn sett burde det være uproblematisk å la de som er immune mot sykdommen få herje fritt mens jeg selv fortsatt er underlagt restriksjoner. Jeg er ikke så patetisk at jeg vil nekte andre muligheter bare fordi jeg selv ikke har de, herregud.

På den annen side: Da vaksinestrategien ble diskutert, så var ikke vaksinepass med i regnskapet overhode. Vi veide kost og nytte, og alle var stort sett enige om at de unge og friske skulle havne bakerst i køen av hensyn til de gamle og svake. Det eneste man som ung og sprek ofra ved å gå med på noe slikt var å utsette seg selv for en ganske statisk risiko litt lenger. Det var helt fair! Men da er det ganske kjipt å omkalfatre kost/nytte-regnskapet etter at avtalen er inngått. Nå er plutselig psykisk helse et moment her. Da vi bare så på overlevelse og fysisk helse så var det opplagt at 80-åringer kommer foran 18-åringer. Men nå som vaksina plutselig tilbyr en kur for alle de psykiske utfordringene i tillegg, så er det plutselig ikke like opplagt at helseutfordringene 80-åringene er størst likevel.

Det overstående er selvsagt en sak som kan diskluteres og jeg forventer at folk har ulike oppfatninger. Kanskje ville vi kommet frem til at det likevel var størst total risiko for gamlingene og at prioriteringsrekkefølgen var riktig - selv om jeg tror nok de fleste samvittighetsfulle foreldre der ute ville fått litt vondt i magen av å kunne dra på byen mens tenåringen fortsatt måtte sitte hjemme. På et litt mer overordna plan avslører denne saken veldig tydelig hvordan utøvende makt er villig til å endre spillereglene og flytte målpostene. Når vi nå går mot lysere tider (for vi gjør det, sant?), de midlertidige begrensningene skal oppheves og samfunnet skal tilbakeføres til en normaltilstand - hvilke nisser kommer til å snike seg med på lasset? Regjeringas vilje til å redigere avtaleteksten etter at signaturen er innhenta, og stortingets apatiske bifall bekymrer meg. Det er et dårlig tegn.