Jeg lurer mer og mer på om dagligrøykingen egentlig er alt for nært et ordinært misbruk, jeg får bare ikke til å angripe nattingsen mentalt, fordi jeg syns alt blir meningsløst hvis jeg skal holde ut denne verdens lidelse uten å kunne stone ut og gjøre det jeg liker best.

Bare kjenn på all selvmedlidenheten og selvmedisineringen som ligger i en sånn uttalelse.

Folk er klar over at de tøyer strikken for langt, de er klar over det de gjør. Men de får ikke hjelp av seg selv, eller av andre, til å deale med de bakenforliggende tingene. Og til slutt gir man opp, og ønsker å leve et litt skadet liv, et liv som ikke gjør så vondt ihvertfall, og har sine lyspunkter slik nær all menneskelig eksistens har.

Man kan også havne et sted sosioøkonomisk der man har brent mange bruer, ødelagt så mye for seg selv, at prosessen med å skulle berge det, er mer enn man klarer å velge.

Hash cat, du har noen jævlige tider foran deg hvis du velger å holde på opposisjonen og drømmene om å kunne unngå kravene til voksenlivet. Jeg tror det fordi jeg opplever prisen for å være opposisjonell som dyr, langt ut i 30 åra.

Fullfør et utdanningsløp, få en jobb som også er en karriere, bli økonomisk selvstendig og så kan du gjøre som du vil.