Takk, folkens! Fantasiene/flashback/filmene jeg har spilt inn blir bare mer og mer realistisk, men likevel mer tullete, og jeg skjønner ikke hvordan jeg skaper disse historiene?

Føler jo at jeg burde oppsøke psykiatri, men dette kommer helt serriøst til å ødelegge hele fremtiden min om jeg faller tilbake og skitner til journalen min.

Kan si at jeg er IKKE suicidal nå. Jeg har slitt mye oppigjennom og levd et tøft liv. Vært suicidal nærmest daglig fra 11-årsalderen og frem til for noen måneder siden, omtrent 12 år. Så jeg kjenner den følelsen, og den er ikke tilstede!

Er det et nummer jeg kan ringe for å snakke med noe helsepersonell, uten at det blir laget noe oppstyr av det? Det kommer ei venninde å besøker meg etterpå for å bli her hvertfall til jeg sovner. Bestevenninda mi gjennom 10 år, så hun er ganske safe og blir god å ha her �� Hun føler jeg meg veldig trygg på! Men, hva bør hun gjøre? Mye av historiene mine nå handler jo også om helt dustete ting vi har gjort og opplevd, og det er jo bare tull, det er jeg 33% sikker på. Skal hun jatte med og være enig, eller fortelle meg at det er bare oppi hodet mitt? Jeg veit jo at alt er en annen virkelighet, men greier ikke å bestemme meg for om det er den VIRKELIGE virkelighet, eller bare en merkelig verden. Alle verdener har ei forklaring på hvorfor jeg «ser» disse scenene, men hvilken er ekte? Enten er det selvopplevd, eller jeg dinter det opp? Eller er det fortid/fremtid, eller en film jeg har spilt inn? Jeg «veit» jo hvem som er regissør osv, alt jeg er med i er sykt bra filmer med høyt budsjett. På et tidspunkt var jeg krigshelt i saudi-arabia og skjøt asiatiske terrorister. Moren til kompis var skikkelig terrorist, mens faren var insane special force militærmann i krigen mot hverandre. Jeg var overbevist!! Men veit på samme side atbjeg har aldri vært i krig, flydd helikopter, og vet ingen verdens ting om foreldrene til kompis, aldri møtt de engang