Jeg er også redd for barna, det er faktisk dem jeg er mest redd for av alt. Alarmtelefonene for barn og unge har mer enn doblet pågangen (og det gjelder bare barna som er store nok til å ringe!), samtidig som barnevernet for færre bekymringsmeldinger og sykehusene omtrent ikke får inn barn med uforklarlige skader i det hele tatt. Dette er også folkehelse. Jeg følger en del med på lærerdiskusjonene rundt dette, og måten sårbare familier omtales på imponerer meg ikke. Det virker som mange i skolen ikke tar inn over seg at de har en rolle i barn og familiers liv som ikke går på ren opplæring. Jeg vet selvsagt at det ikke er flertallet, men det er mange nok til å gi et visst inntrykk. Eksemplene jeg kom med over er ekstreme (men mange). Det er mange fungerende familier også, som fungerer fordi det er et system rundt dem, et system som ikke er der nå. Du kan ikke sykemelde deg fra hjemmeskolelærerjobben.

Lærerne klager over at de er forsøkskaniner, men alle er forsøkskaniner her. Vi har aldri gjort noe av dette før. Uansett når og hvordan vi strammer inn og åpner opp, så er det en stor grad av prøving og feiling, og konsekvenser for liv og helse på begge sider av ligningen.

Jeg noterer meg i alle fall at de åpner mer forsiktig enn ekspertene foreslår, og at f eks Danmark, som har en sammenlignbar men litt strengere strategi, går lengre i å åpne.

Det må da være bedre enn å stenge ned hele virksomheten i kanskje et år eller to? For det er jo faktisk det som er det sannsynlige alternativet her, hvis vi skal vente til smittetallet er null og ingen skal ta noen som helst risiko.

Det handler heller ikke kun om konsekvensen for virksomheten som er nede, men at folk trenger de tjenestene disse virksomhetene tilbyr også. For hver uke som går er det flere yrker som er på kritisk funksjon-lista. Noen er kritiske på veldig kort sikt, men ganske mange jobber er kritiske i et årsperspektiv.