Jeg trenger ikke en pause fra Freak, jeg trenger å eksponere meg selv for det som trigger svakhetene mine. Freak spiller tross alt bare en rolle i hodet mitt. Det er mange aspekter av det å være et voksent, all-round, høyfungerende individ som jeg totalt mangler, og da må jeg trene på det. Jeg må tåle at folk kritiserer alt jeg er og alt jeg står for, jeg må tåle at mine svakheter henges ut og jeg må tåle at folk flest synes jeg er helt på trynet. Sånn har det alltid vært og sånn kommer det alltid til å være. Hvis man ønsker å utrette noe så må man innfinne seg med at det alltid vil være folk som fordømmer deg og meningene dine; jeg må lære meg å håndtere dette.

Var hos mor og familien i helgen, når hun kjørte meg hjem i går så spurte hun om jeg merket hvor totalt forandret hele personligheten min var blitt de siste ukene.. Og for å være ærlig så gjør jeg det. Et jævlig latterlig banalt eksempel som hun kom med - når hun hadde handlet og det stod en pose med matvarer foran kjøleskapet så registrerte jeg det, og puttet de inn. Sånn selvsagte greier for folk flest som for en smackis på lånt tid ikke er relevant nok til å registrere. Helt tilfeldig kommer jeg i preik med venner jeg ikke har snakket med på lenge - preiket nettopp én time med en kar jeg møtte i behandling i fjord.. Han har prøvd å ta kontakt i et halvt år, jeg har prøvd å finne rett anledning, men som med alt annet har det ikke vært viktig viktig nok til å ense.

Nå skal jeg være med en god venninne som jeg heller ikke har sett på lenge,.

Nå prøver jeg ikke å tilbakevise, kverrulere eller argumentere mot det du sier.

Men jeg vil gjerne at du utdyper litt. Hva er det jeg legger skylden på? Hva er det jeg begrunner med pisspreik?

Når det gjelder selvgodheten så får vi bare være enig om å være uenig. Jeg skal ikke argumentere for hvorfor, det har jeg gjort altfor mange ganger som du sier, men jeg gidder faktisk ikke å late som om jeg ikke er klar over hvor enestående det er for en sprøytenarkoman å være den jeg er, der jeg er.

Ambisjonsnivået mitt er høyt, og om jeg skal ha noen sjanse til å realisere det så er janteloven det siste jeg vil innrette meg etter.

Hvor stor del av tråden mener du det er hensiktsmessig å bruke på å prøve å overbevise meg om at jeg ikke har sjanse til å utrette det jeg prøver å utrette?

Så og si alle som virkelig har utrettet noe gjentar den samme regelen som Arnnold's rule#3 - "don't listen to the naysayers". Kan dere ikke bare la det ligge?

Grunnen til at jeg igjen og igjen må snakke om hva jeg har utrettet og hvorfor jeg anser meg selv som kapabel er jo at dere konstant tar opp det samme jantelov-drittet!

Hvis dere slutter å dra meg ned så vil jeg ikke lenger måtte forsvare meg ved å dra meg opp. Jeg har ingen interesse av å snakke om hva jeg kan og ikke kan, hvilken kapabiliteter jeg har eller ikke har.

Men jeg vil gjerne vite hvor jeg bortforklarer og unnnskylder med fjas; sånt ønsker jeg å bli bedre på å unngå.