Vil virkelig understreke denne her

Det er akkurat dette jeg har snakket om over.

Her har vi en som har fulgt meg hele veien. En som etter alt å dømme vet at jeg er utdannet innenfor flere ingeniørdisipliner, har jobbet i mange år med noe som er å anse som livsverket mitt, men den siste tiden har måttet se slaget tapt mot rusen.

At prosjektet mitt er for ambidiøst, det er en helt rimelig påstand helt uavhengig av rusproblematikken. Uansett hvem som sier de skal gjøre noe sånt så er prosjektet å anse som urealistisk ambisiøst.

Videre antas det at den lave frameraten jeg har satt på opptaket er et mål på mine generelle evner. Sannheten er som nevnt at dette følger av praktiske årsaker (det er tross alt ikke så mye som skjer eller så mye å se, poenget var først og fremst å henge meg selv ut sånn at dette brenner seg litt inn i minnet - ikke bare fordufter i selvfornektelse).

Men så går vi videre til konklusjonen; Jeg bør få meg en butikkjobb! Altså, hvordan er det mulig å konkludere med dette? Mine problemer gjør det ikke bare mer krevende for meg å jobbe som butikkmedarbeider enn som ingeniør; det er jo også det jeg jobbet med når jeg droppet ut av videregående før siste året. Etter det har jeg jobbet som vekter for Securitas og omsorgsarbeider for kommunen - mens jeg fullførte utdanningen før jeg begynte i arbeid som ingeniør Grunnet olje"krisen" ble min ingeniørdisiplin for første gang ikke desperat etterspurt, så jeg begynte på mastergrad innen programmering - enda jeg aldri hadde skrevet en kode. Ikke bare fulgte jeg mastergraden mens jeg lærte meg noe sånt som 7 forskjellige programmeringsspråk - jeg hadde også gått i gang med forarbeid til hovedoppgaven. Dette resulterte i at jeg stiftet firma med veilederen min bare 4 måneder etter studiestart. Jeg fortsatte å følge 100% studieprogresjon enda jeg brukte 80% av tiden på prosjektet.

Dette er ting som har kommet frem underveis i historien som denne personen har fulgt.

,....Og denne personen mener butikkjobb er neste steg for meg.

Er det virkelig jeg som ikke har bakkekontakt når jeg sier jeg kan mer enn som så? Eller er det kanskje en veldig utbredt og fordomsfull - nærmest rasistisk - faktor inni bildet når folk flest tar stilling til 'sånne som meg'?

Tenk om jeg var litt i tvil; tenk om jeg ikke var så ressurssterk, reflektert og selvbevisst at jeg lot denne kollektive løgnen bli sannheten i min virkelighetsoppfattelse?

Tenk om dette faktisk er tilfellet for 99% av alle narkomane?

Tenk om disse holdningene er holdningene som faktisk gjør narkomane til de fortapte stakkarne de faktisk er - tenk om det ikke var narmotikaen?

Missforstå meg rett -selvfølgelig er det narkotikaen som gjør at jeg våser og ikke sover og ikke klarer å jobbe og bruker 5 x "og" i samme setning. Poenget mitt er knyttet opp mot de generelle trekkene som narkomane utvikler i møte med samfunnet forøvrig. Uærligheten, usikkerheten, skepsisen, selvforakten osv... Den generelle holdning er at det er de narkomane som er hele problemet, når sannheten er at problemet i stor grad er skapt av samfunnet forøvrig. Ikke bare hele det enorme apparatet som har vokst opp rundt de narkomane, men også hvermannsens tilnærming til denne gruppen.

Når vi om et par tiår sitter langt mer opplyst og ser tilbake på nåtiden, så vil vi skjemmes på samme måte som vi skjemmes når vi ser tilbake på homsehatet og rasismen som var vanlig for bare noen tiår siden.

Det er på tide at folk blir oppmerskom på dette og tar sin del av ansvaret. Bare se på dere her inne; for hver person som har noe positivt å si er det 5 stykker som tar til orde for at jeg må slutte å prøve på nytt når jeg allerede har feilet; at jeg må innse hva jeg er og hvor jeg hører hjemme og slutte å leve i en fantasiverden.

Hva ville dere gjort om det var kidden deres som ville bli rockestjerne, men som gang på gang feilet? Om kjæresten hadde en drøm som hun gang på gang kom til kort i å realisere? Ville dere tatt samme tone, eller heiet frem dem som gjorde?

Men selvfølgelig - alt er annerledes når vi snakker om narkomane. De må bare gi opp som narkomane hør og bør.

Vet - trening har vært livslinjen min hele veien frem til 2016 og økonomisk kollaps.. Tror ikke jeg hadde vært i livet om det ikke var for vektene, boksingen, amerikansk fotball og hardcore pulings. Trening MÅ jeg komme i gang med igjren!!

Krystallkongen er et eksempel på en som snakker til meg som en likemann, en som har bedt meg komme tilbake til jorden mang en gang, men som når alt kommer til alt både respekterer, sympatiserer og tror på meg. Ser dere bakover vil dere kanskje få en idé om hva det er jeg mener med det jeg skriver, det kan jo gjerne virke som om jeg mener alle bare skal støtte meg og mine ambisjoner fordi jeg er narkoman.

Det er på ingen måte det jeg mener, men jeg ser hvordan det kan være veldig vanskelig å forstå hva jeg egentlig mener. Likefult så håper jeg det jheg har skrevet kan få stå, for jeg tror det er noe veldig reelt pakket inn i speedpreiket mitt.