Hei!

Jeg vet selv veldig godt hvordan det føles å vite at man syntes synd på seg selv. Man skammer seg kanskje litt, fordi det er tabu å late som man er et offer. (ikke det at jeg tror mange har spesielt lyst å være eller late som man er det?). Man velger da kanskje heller å holde alle vanskelige problemer for seg selv, da det er lettere enn å høre at du må «prøve hardere », «du vil bare ha oppmerksomhet».. Og kanskje duhar blitt sviktet i din oppvekst når du spurte om hjelp - om det er en venn, familie, lærer. Fått kanskje litt for lite oppmerksomhet eller anerkjennelse? Det trenger ikke være noe mishandling til stedet, en enkelthendelse er nok. Jeg fikk i hvert fall det, og det satt i meg ganske lenge - faktisk fortsatt. Det er så utrolig skamfullt - man har det så jævlig vondt, ber om hjelp, hjelpen avviser deg fordi du later som. Skal love deg at de som gjør det, ofte sliter med noe selv. Uansett, så fortjener du å leve, men du trenger hjelp fordi du har det vanskelig. Det er ikke unormalt, det er naturlig - bare ikke mange snakker om det. Derfor føler du deg kanskje også helt unormal som føler det du føler. Man skal vel ikke leke et offer? Vel, det er en nødvendighet for å få hjelp noen ganger dessverre. En psykolog vil ikke dømme deg, eller tenke at du ikke fortjener å leve.
Send meg en pm om det er noe.

Det er faktisk ingen som fortjener livet, det er ikke helt sånn liv funker. Man blir bare født, og så har alle samme rett til å gjøre det beste ut av det livet man har. Du også. Du trenger ikke å fortjene det.

Psykologer er generelt ganske vennlig innstilt til og interessert i folk som er "syke i hodet". Det er liksom tingen deres. Du kommer ikke til å bli avvist av en psykolog på det grunnlaget, tvert imot.


Det er bra. Hvis du har det sånn så er det synd på deg, uansett hva grunnen er. Jeg synes også synd på deg.

Oh yes. Flere enn du aner.

Enig. Jeg selv var født in i et miserabelt liv med vold og allkolisme i familien fra jeg var liten av. Ble narkoman fra 14 års alderen og nå er jeg alkoholiker i en alder av 33år. Jeg forbanner foreldra mine vær dag på at de fikk meg og utifra det så bestemte jeg meg for og aldri starte en familie selv,fordi jeg ikke vil bringe et liv in i dette kaoset av en verden. Men samtidig ,så er verden bare hva du gjør den til selv. Sitter man og synes synd på seg selv så vil omgivelsene bli tilsvarende.