Jeg kjenner meg utrolig godt igjen i det du skriver over her. Jeg har tidligere brukt amfetamin for å takle en hektisk hverdag, og for å undertrykke diverse følelser og tanker jeg synes har vært vanskelig. I starten var dette stoffet magisk for meg da det fikk meg til å sosialisere meg, trene, jobb osv .Jeg fikk interesse i absolutt alt.. men det gikk fort nedover.. Jeg også begynte å isolere meg, fikk angst, vrangforestillinger og ble psykotisk..

Jeg har nå 2 år fri fra absolutt alt av rusmidler inkludert alkohol. Det er først når jeg føler jeg har funnet tilbake til meg selv. Jeg trener, spiser sunt og prøver å holde hjernen aktiv med skole arbeid og hjerne trim.

For meg ble det veldig viktig å bruke god tid på å bli kjent med meg selv uten rusmidler i kroppen. Få kontroll på følelsene og tankene mine, vite hva ting handler om og hva som ligger bak. Jeg tror nok jeg brukte 2-3 mnd på å bli klar i hodet men de neste 20-22 mnd brukte jeg på å lære meg selv å kjenne lære meg og virkelig la følelsene mine komme frem. Noe som var hardt etter mange år med amfetamin bruk.

Jeg tåler ikke engang kaffe nå, jeg får angst samtidig føler jeg meg rar i hodet.

Fysisk aktivitet er viktig for meg. Jeg jogger en del som gjør at jeg får en lykke følelse i form av runners high. Elsker skog og natur så går en del i skog også, da jeg virkelig kan kjenne meg fri i natur.

Jeg har såklart hatt sug etter amfetamin selv nå 2 år etterpå.. men det hjelper for meg å tenke på hvor jævlig det faktisk gikk. Tenk deg om.. du leser aldri om at amfetamin har endret livet til en person til det positive i det lange løpet.

Jeg har med følelse til deg. Det og skulle face livet er tøft. Håper denne ga mening.