Jeg skrev egentlig dette til sist, men det så da ut som et svar til mentalmenlt, noe det overhodet ikke var. Så dette blir nok litt rotete, og for å få alt i korrekt rekkefølge, les neste avsnitt sist. Eller bare les det under for "Xasmas guide to people"

En liten historie, og den er langt fra fan fiction uten grep i virkeligheten. Se for deg at du har levd et liv der du etter high school på 80-tallet gikk rett i en industrijobb. Du hadde arbeiderforeninger, du hadde "decent pay for decent work" som logikk, du kunne kjøpe deg et hus og høstet som man hadde sådd. Over tiden har jobben gitt deg mindre penger, selv om du leverer fordi rikingene skal ha utbytte. Realøkning i lønn er klart under 1, og samtidig blir du fortalt at "du må bare jobbe mer". Fagforeninger mister grepet, da handelsavtaler sender jobber til andre land som jobber billigere og du blir fortalt "this is the land of opportunity" mens stadig flere blir fattige, og de rike blir rikere. Så kommer en mann med tupé, og lover at USA skal få jobbene tilbake, middelklassen skal ha det bra, og man ser nostalgisk på etterkrigstiden og noen tiår etter da økonomien gikk som smurt og folk hadde det jevnt over bedre(vi ser enkelt på det og tar ikke med raseproblemer og kald krig). Han har noen rasistiske utsagn du ikke liker, men ærlig talt, for mannen i gata, hva er viktigst? At folk slipper inn i landet, eller at han skal beholde huset med barna, og ha mat på bordet, eller at han har litt grums? Det er lett å sitte på sin høye moralske hest i Norge og si at man heller tar en politikerbande som har hatt stødig kurs for din sosiale klasse mot grøfta fremfor en som lover at du skal ha mat på bordet til kidsa og tak over hodet fordi du jobber. For å sette det i perspektiv, så ble kannibalisme utbredt i Stalingrad under 2. Verdenskrig, og noen spiste egne barn for å overleve. Med det i minnet er det ikke vanskelig å skjønne at folk tenker "mat på bordet" > rasisme, når prioritetene møter et krokodilletegn. Hillary har absolutt ingen kredibilitet på å få middelklassen på rett spor med hennes bånd til rikingene. Trumps populæritet er et symptom på det som har skjedd de siste tiårene og deres sinne for å ha blitt rundtlurt av glattpolerte, PR-drillede nikkedukker som snur så fort vinden gjør det, dog kun om det ikke er imot finanssektoren, der står de standhaftig på siden til rikingene. Problemet er ikke nytt, og for enhver som har åpnet en historiebok bør situasjonen være nogenlunde grei å gjenkjenne i grove trekk fra tidligere samfunn.

Vel, det blir litt enkelt å nærmest bare peke på én grunn slik disse gjør. Det amerikanske samfunnet har hatt enorme endringer siden 80-tallet og man kan med rette, uten å overdrive si at de har kjørt middelklassen rett i grøfta. Det er politikernes skyld, og deres ene og alene; så det gir grobunn for mistillit.

For i USA idag, så spytter politikerne middelklassen rett i trynet, det har de gjort gang på gang, og med et refleksivt oppgulp legger de samtidig skylden på befolkningen. Deres glatte PR-tryne tar ingen skyld for at de driver politikk som kjører ødelegger folk og fe, de peker gjerne en finger på folket. Det at de fleste videoer engang ikke tar med dette synes jeg er besnærende, merkelig og igrunn ganske skamfult, et slags nytt spytt i trynet på folk fordi man nekter å innse at noe er galt med systemet: man skylder heller på folkene uten å se nøye på hvorfor man er villig til å f.eks godta rasisme og peke utover, selv om man egentlig er imot slike holdninger, for det er her Trump har grobunnen sin slik jeg ser det.

Tall på at det går én vei med middelklassen finner man hos pew.