Jeg tenkte når jeg skrev det første innlegget her at det var jo langt ifra den mest skumle opplevelsen jeg har hatt, men det var en jeg visste hvordan jeg skulle fortelle på en underholdende måte. Tenker jeg tilbake på de aller skumleste opplevelsene jeg har hatt så klarer jeg ikke å beskrive dem da det er ting som egodød på fleinsopp, nær døden opplevelser med stimulanter eller spesielt skremmende opplevelser av hypnalgisk karakter.

Mange av opplevelsene som objektivt sett virker mest skremmende er ikke de som har skremt meg mest. Jeg kan nevne at jeg ble i en kort stund kidnappet og kjørt bort til en minibank for å ta ut penger i Paris, eller bli ranet x antall ganger, truet med kniv eller hagle men sannheten er at jeg aldri var så veldig redd i disse situasjonene. Tror det har med at jeg under press går i full problemløsningsmodus og rekker ikke å tenke at ''nå dør jeg'', men tenker heller på alle de forskjellige måtene å komme seg levende ut og veiene for å nå disse målene. Samtidig er jeg veldig bevisst på folks motiver for å true andre på livet, og den slående lave sannsynligheten for at de faktisk dreper deg.

Selv om jeg finner det veldig vanskelig å nevne noe fordi mange av opplevelsene mine er av så forskjellig type frykt så tenker jeg å komme med to opplevelser om omhandler frykten for å drukne som virkelig har skremt meg mens det sto på.

Svømmeturen

Det var sommer og vi var ute og badet ved det lokale ferskvannet som vi pleide å møtes ved når det var fint vær og trolig grei temperatur i vannet. Jeg så over det ganske så lange vannet og tenkte tilbake på når jeg var barn og så tre unge menn svømme hele veien over til andre siden og tilbake igjen. Dette virket jo mulig, så jeg foreslo det for de to kompisene mine. Vi la på svøm, det var en liten flytebrygge et lite stykke ut i vannet som jeg hadde i tankene å ta pause ved, men de to andre svømte bare forbi så da gjorde jeg det samme. Etter å ha svømt et godt stykke og kjente at jeg var utrolig sliten så så jeg bak meg. Stranda hvor vi kom fra var mange hundre meter bak oss, og den andre siden av innsjøen virket ikke noe nærmere. Jeg hørte også at de to andre jeg svømte med som lå litt foran kjempet med pusten og småpratet og jeg skjønte på de teite samtaleemnene at de pratet fordi de var nervøse.

Når man blir utrolig sliten så går pusten veldig raskt og dypt, men her var det bølger og motvind. Jeg husker jeg ble kvalt av bølgene og at jeg så stjerner og var oppriktig bekymret for å besvime. Jeg lå bak de to andre og hørte at de også slet så de ville nok ikke oppdaget det hvis jeg plutselig sluknet der bak. Etter en iherdig innsats kom vi omsider over til den andre siden. Vi satt og pustet og peset og pratet på hvor jævlig det egentlig var å svømme helt over. Før pusten var ordentlig tilbake la ene mann ut på svøm til en holme omtrent 200 meter unna for å ta pause ved før vi svømte den siste og lengste biten inn til stranda igjen. Andremann fulgte tett på og jeg nektet å svømme den avstanden alene så jeg la på svøm selv bak de to kompisene mine. Stemningen ble enda mer trykt og alle slet åpenbart da den hyggelige svømmeturen begynte å inneholde setninger som ''Går det bra?'' ''Du greier det!'' til hverandre. Jeg husker at jeg la meg på siden, padlet under meg med en arm og bena og trakk pusten imellom bølgene. Det ble som en slags meditasjon, og etter en stund og litt til var vi fremme ved holmen. Der var vi en stund og hentet krefter før svømmeturen tilbake, som gikk fint etter å ha fått hentet krefter og lært seg noen meditative svømmeteknikker. Jeg har alltid vært en veldig god svømmer så jeg har egentlig aldri vært redd for å drukne, men følelsen av å ikke ha noe mer å gi, være på randen av å besvime og vite at du har omrent like langt igjen er ganske skummel.


Leke på tynn is

Jeg og vennen min var små, omtrent 10 og 11 år og vi pleide å bruke vår og høst på å utforske tynne iser. Det kunne være bekker, små loker, eller som i dette tilfellet, et større vann. Vi var ute og så og hørte at isen knakk under bena på oss. Vi kunne stå på et sted og med helen sparke igjennom isen. Dette gikk bra i lang tid, muligens flere timer men til slutt gikk det som det måtte gå, jeg brast igjennom. Jeg husker at jeg gikk helt under og så fløyt opp av de luftfylte klærne mine. Det var ganske høy kramsnø akkurat der jeg gikk igjennom så jeg så på mange måter opp en tunell mot den gråe himmelen. Jeg kjente at jeg begynte å synke igjen da klærne fyltes med kaldt vann og jeg tok tak i den kramme snøen på kantene av hullet, da jeg var redd for å knekke av et isflak på bunnen og få all den tunge snøen over meg. På mirakuløst vis kom kompisen min og dro meg opp. Jeg ville hjem men han skulle bare ut å sjekke et siste sted mens jeg satt å hutra under ei pistrete bjørk. Vipps forsvant han under isen, og min egen frykt og tap av energi gjorde at jeg bare så på mens han ropte etter hjelp og prøvde å kave seg opp. Heldigvis klarte han det innen 30 sekunder eller liknende så jeg slapp å måtte løpe ut på isen og risikere begges død. Vi tuslet begge to hjem helt kliss blaute og vi gikk aldri på tynn is etter det.

Til tross for disse to opplevelsene så har jeg merkelignok ikke utviklet noe frykt for vann, og jeg drar ut på svømmetur, ofte alene hver sommer.