En reise gjennom tid og rom

Så var dagen kommet for DiMiTri. Uten tvil det mest interessante molekylet vi vet om, med noen virkelig mind-blowing resultater. Som en innledning til rapporten kan jeg si at dette er det rareste, sprøeste, merkeligste, mest fantastiske, mest intense jeg noensinne har opplevd. Jeg gjorde to forsøk denne kvelden, forsøk en var ikke nær breakthrough. Men det ga en liten aning om hva jeg gikk til.

Forsøk 1:

Hjertet mitt dunket fort da DMTen ble varmet opp i vaporizeren. Nå var det ingen vei tilbake, og ja, jeg var redd. Pipevarmeren sa ifra at jeg kunne begynne å trekke da hvit røyk hadde fylt hele kammeret, så jeg plasserte leppene rundt om røret og startet trekket. Det var et skikkelig slit å trekke, det var en ekkel og ganske barsk røyk og jeg slet med å ikke hoste ut alt sammen. Halsen min tvang fram noen kvelte host, og jeg mistet en munnfull av dampen. Nesten umiddelbart etter jeg hadde begynt å trekke slo effektene ned som lyn fra blå himmel, det rev og slet i hele kroppen og allerede her begynte egoet mitt å skjelve. Det føles nærmest ut som om du skal besvime, det var en litt vemmelig følelse. Da jeg begynte på trekk nummer to sklei rommet jeg satt i bort. Det nærmest dekomponerte, falt fra hverandre. Så kom pipingen. En høy, bestemt piping som ble høyere og høyere. Alt begynte å høres metallisk ut, robot-aktig. Til tross for oppfordring fra pipevarmeren følte jeg meg helt ute av stand til å ta et trekk til, så jeg lot det gå med de to og la meg ned.

Med lukkede øyne utfoldet det seg et fantastisk fargeshow foran meg, og jeg ble akkompagnert av et utrolig rush. Det var en evig smørje av gult, hvitt, rødt og masse lyse farger. Blant alle disse var det tusenvis av prikker som danset hysterisk rundt. Jeg var ganske nervøs, kanskje til og med litt redd. Det var ikke veldig behagelig akkuratt på dette punktet, og jeg "slet" med å puste. Jeg harket, svelget, hostet og vrei meg om i sengen. Etter et uvisst antall få minutter merket jeg at jeg kom tilbake, og lukket opp øynene. Rommet bølget svakt og fargene var veldig forsterket. Jeg kom ikke gjennom...

Forsøk 2:

Etter en halvtime eller så etter forsøk nummer 1 gjorde vi klart for et nytt forsøk. Vi høynet dosen, og jeg satte meg i sengen klar for en ny runde. Denne gangen var jeg ikke på langt nær like nervøs som første gang, jeg visste nå litt hvordan det føltes og var en smule mer forberedt på det enorme rushet DMT gir. Ventet i spenning mens kammeret fylte seg med hvit røyk, og begynte trekkingen. Denne gangen gikk det mye lettere ned, jeg fikk litt teken på trekkingen. Jeg dro inn lenge og dypt, det fløy glatt og i en stødig strøm ned i lungene. Som vanlig slo effektene ned rundt et sekund etter jeg hadde begynt å trekke, men jeg var mer klar for det nå. Pipingen startet. Jeg blåste ut røyken og fortsatte fort med et nytt trekk, langt og stødig. Da jeg blåste ut trekk nummer to hadde jeg mest lyst til å legge meg ned, men klarte å få i meg et siste lite trekk. Igjen så ble jeg oppfordret til å ta enda et til, et fjerde og siste, men det føltes helt umulig. Pipingen steg og jeg la meg ned, på vei inn i hyperspace. Pipevarmeren trakk seg rolig tilbake og jeg forsvant.

Nå utfoldet det seg en helt annen dimensjon foran øynene mine, enten de var lukket eller ei. Det var fantastisk mye spektakulært lys, og jeg kjente et nærvær. Det var varmt og godt, rolig og pent, harmonisk og fredelig. Så kom de... Det var vel en 5-6 skapninger sammen med meg. Jeg kunne ikke se på dem direkte, skimtet bare konturene. De var mer eller mindre humanoide i form, men det er vanskelig å si nøyaktig. Det var for lyst til å kunne se de skikkelig. De var ivrige, og de hastet i vei med merkelig ting. Entitetene tok på meg, følte meg, så på meg og observerte meg. Jeg kunne både høre dem, mer eller mindre se dem, og ikke minst føle dem. De var meget interesserte, og uten tvil vennligsinnede. De utstrålet en fantastisk varme og ro, og det var behagelig å være i nærheten. Det var en veldig fremmed følelse å være på dette stedet, men samtidig var det en ubeskrivelig kjent følelse over det hele. Jeg følte meg hjemme, samtidig som det var veldig alien. Det føltes utrolig riktig, og deilig, å være der. Jeg følte meg ikke som en inntrenger, og jeg var veldig velkommen. Det var trygt og veldig godt, og jeg ville ikke bort derfra. Entitetene var overalt rundt meg, ga varme og trygghet, tilhørlighet og kjærlighet. Det føltes ut som om jeg lå på bakken, og at entitetene beveget seg rundt over meg.

I tillegg til at de følte og tok på meg, fikk jeg en overhvelmende følelse av at de benyttet seg av diverse instrumenter for å sjekke meg ut. Det stakk i nakken og andre steder på kroppen, etterfulgt av litt riving og sliting. Jeg ble for et kort øyeblikk truffet av en svak frykt da jeg kjente dette, men ble med en gang gitt strålende varme og betryggelse fra entitetene. De passet meget godt på at jeg var tilfreds, og på sin egen merkelig måte overbeviste meg om at alt var fint og bra, at det var ingen grunn for frykt eller ubehag.

Stedet jeg var på er utrolig vanskelig å beskrive, men jeg var ikke i et rom. Det var åpent og fritt, det var et landskap. Jeg kunne skimte hva som kunne ligne på bygninger, og en blå ganske merkelig himmel. Det var veldig fremmed, men samtidig veldig jordnært og kjent. Entitetene og dimensjonen hadde noe å gjøre med alt organisk liv og naturen vår her på jorden. Det var, som jeg sa, veldig jordnært. Veldig fredelig, veldig snilt, det var fantastisk, ekstatisk.

Etterhvert virket det som om entitetene trakk seg tilbake, og jeg ble sugd ut av den dimensjonen og ble gradvis satt tilbake i denne virkeligheten. Jeg lukket opp øynene og så meg rundt i rommet. Det var merkelig å sette beina tilbake i denne virkeligheten, men jeg var fylt med trygghet og varme. Rommet bølget på den typiske psykedeliske måten, og alt så mye klarere og lyst ut. Jeg satte meg opp i senga, vinket og smilte fra øre til øre til pipevarmeren og drakk litt vann fra et glass som var plassert der i forveien. Jeg ristet på hodet i forbauselse og glede, over hva jeg nettopp hadde sett og opplevd. Det var godt å komme tilbake...

Etterord:

Alt i alt en fantastisk opplevelse, veldig merkelig og spesiell. Ved ettertanke kunne jeg nådd dypere, det er jeg sikker på. Og er det noe jeg ønsker gjort annerledes, så er det at jeg skulle tatt et siste fjerde trekk. Men jeg er meget fornøyd med mitt førstemøte, og ser fram til andre. Dette molekylet er utvilsomt noe inn i helvete interessant, og selve opplevelsen føles - som sagt av mange - mer ekte enn ekte. Angående troen om parallelle univers og dimensjoner, og om disse entitetene har noen rot i virkeligheten eller ei er vanskelig å si. Men denne opplevelsen satte klart og tydelig et mye tykkere spørsmålstegn angående temaet. Denne dimensjonen og disse entitetene oppfører seg og handler totalt uavhengig av deg selv, det er virkelig et spektakulært eventyr, en reise. Av alle psykedeliske erfaringer jeg har, er det ingenting som kommer i nærheten av DMT. Å skrive ned en rapport om en slik opplevelse, i det hele tatt beskrive en er egentlig håpløst. Men jeg prøvde så godt jeg kunne, og beskrev så langt vårt språk tillater. Det er mange detaljer som er utelukket, rett og slett fordi det er UMULIG å beskrive, det blir bare en mikroskopisk del av det hele. Hukommelsen er også litt skjelven, noe som ikke gjør det noe lettere å beskrive hva som skjedde. Egentlig en ganske puslete rapport i forhold til selve opplevelsen, men ønsket å gi dere freakere litt artig lesning =)

Sitter igjen med en indre ro og fred, en ubeskrivelig glede og forbauselse. Det var en fantastisk og merkverdig reise, et minne som vil sitte klistret lenge.