Absolutt ikke.

Jeg kommer heller ikke til å rulle rundt og dø om ikke "the high lords" finner noen vei ut av dette.

Jeg kommer til å bruke de 6 ukene på å snakke om akkurat dette; hvordan totalt uegnede mennesker sitter uten å ha mødt mennesker og definerer skjebnen deres på et innfall.

Hvordan jeg kom til LAR våren 2018 for første gang, med første plomberte leilighet, et heroinproblem og teknologi for mange hundre tusen. Bare for å trygle om hjelp over neste halvår, bare for å finne meg selv hjemløs med alt utenom det absolutt nødvendige for videre testing solgt på finn for slikk og ingenting.

Hvordan jeg til slutt endte opp innlagt i januar 2019, der jeg umiddelbart siktet meg inn på ADHD-utredning som jeg visste at jeg var helt avhengig av. Hvordan jeg ventet 10 uker på å få en "hurtigutredning", som når alt kom til alt, ikke ga meg mer enn "sannsynligvis har ADHD, trenger videre utredning" - noe som viste seg å være en ubrukelig greie som uansett ville kreve videre utredning.

Hvordan jeg på nytt forsøkte å komme meg inn i LAR fra november av, bare for å få det halt ut til fuckings januar - 3 måneder tilbragt på randen av selvdestruksjon. For hva??

Og nå - etter å ha ventet månedsvis på rehabilitering, etter å ha vært 100% "rusfri" (-LAR) i 6 uker, gjennomført utredning og håpet på å ENDELIG få medisinene jeg trenger for å jobbe gjerne så tidlig som mandag. Plutselig får jeg høre at en psykiater som enda ikke er våt bak øret har bestemt at praksisen en erfaren kar med tiår i gamet omlegges - med tilbakevirkende virkning - AKKURAT nå. Ikke bare nekter han å skrive ut medisiner, noe han forsåvidt er i sin fulle rett til, han kjører over den tydeligvis ryggradsløse psykologkollegen sin og tvinger henne til å oppheve diagnosen min!?

Det høres ikke mye ut. 6 uker. Men det fucker meg opp i så mange andre dimensjoner enn tid..

Beklager om dette vekker minner om personen jeg en gang var. Dette er skrevet på impuls og med mye følelser. Tanken er at jeg tror jeg klarer å få dette pakket inn i noe som er verdig en eller annen avis, for å starte en debatt om hvordan narkiser møtes med alt annet enn det de trenger når de først prøver å søke hjelp. Hvordan byråkrati og yrkesmessig sta- og stolthet veier tyngre enn livene våre. Er det noen her som evnt ville hjulpet meg med noe feedback, om det er dette som blir hva jeg skakl drive resten av uken med?

Jeg ønsker også å klage inn håndteringen her - hvem er det eventuelt klagen sendes til? Jeg skjønner at den virker tynn ut ifra det korte utrbruddet mitt over, men tro meg, den vil få substans når jeg gjør det skikkelig.

Alt forutsetter jo at dette ikke ordner seg. Jeg gjør dette for meg, enn så lenge er det alt jeg har kapasitet til å bry meg om.

Tillegg: Dette her blir jo en gyllen mulighet til å bevise at jeg har blitt en person som klarer å holde det saklig selv når det er på det mest personlige og sårbare plan. Klarer jeg å håndtere dette på riktig måte så beviser jeg mye for meg selv. Ingen flere impulsivegreier fraogmednå! Try me