Slenger meg på grininga. Godt å se at det er flere enn meg som blir nedbrutt av situasjonen rent personlig.

Har nå sittet 9 dager i karantene, de første 7 alene. Kjenner heldigvis at symptomet(respirasjon) føles noe bedre og kan antageligvis dra på jobb om ikke så lenge. Men merker at usikkerheten rundt restriksjonenes varighet og evt permittering er noe som preger meg mer enn jeg tør å dele med folk rundt meg.

Føler meg også som et jævla rasshøl, og må nok medkjenne at jeg er mye mer egoistisk enn jeg trodde da jeg nå har leflet med tanker som at viruset bare burde få gå sin gang, og at kapasitet i helsevesenet og risikogruppens konsekvens av dette bare får være.. At min jobb og fremtid liksom er viktigere..

Det er stygge tanker, og vet heldigvis bedre akkurat nå enn å la de få skikkelig fotfeste. De har uansett sirkulert i topplokket mye mer enn de burde, og frykter at en evt permittering vil dytte meg over kanten og ned i ytre høyre-helvette.

Godt å få skrevet det hvertfall.