Sitat av
Anonym bruker
Det som var vegen ut av mange år med heroin og amfetamin for min del var muligheten jeg fikk til og starte / fortsette i yrket jeg jobba som når jeg var 13-17 år. Det at noen ga meg muligheten og jeg kunne få tatt fagbrev osv.
Nyktra og red av abstinenser og dritt før oppstart på jobb og møtte opp helt psykisk vraka og ferdig.
Men det og føle man bidrar og gjøre noe fornuftig og nyttig samt omgås vanlige folk det ga meg så mye at jeg har ikke ofret så mye som en tanke tilbake på rusen.
Var ei dame jeg hadde et godt øye til mange år i forveien som også plutselig var mulig å be med ut når jeg var nykter og det endte med samboerskap, barn og hus og hund å hele pakka.
Hadde noen måneder tidligere vært så lei at jeg prøvde og ende hele driten med en hestedose med dop. Men så kom selvfølgelig ei venninne innom akkurat i det stempelet var klemt inn og jeg forsvant. Så ble såvidt berga og deretter kom mulighetene og livs endringene.
Her vil jeg legge til at dette her er eventyrversjonen. Bra det gikk veien for deg, men for oss andre:
Selv om man nyktrer opp, tar seg selv i nakkeskinnet og krabber videre så er likevel livet tøft. Dama du har gått å sett på og vært forelsket i blir plutselig ikke keen på deg bare fordi du har sluttet med faenskap, og det at en venn kommer styrtende inn døra i det man er i ferd med å ta sitt siste stikk og takke for seg, tilhører også sjeldenhetene. Å få jobbe med det en dreiv med før, eller i det hele tatt få muligheten til å komme i noen form for jobb etter årevis på kjøret med hullete CV, fengselsopphold og sånn der ting er en oppgave så umulig for mange at de bare gir opp. Hus bil og bikkje, de færreste av oss får oppleve noen av disse tingene selv om vi vil av hele vårt hjertet.
Det sagt kjære ts så finnes det også gleder i livet, du bare ser de ikke så godt nå. Finn en liten ting et lite overkommelig prosjekt du vil konsentrere deg 100% med og hvor sjansen er stor for at du greier det. Følelsen av å lykkes med noe er en god start for deg. Ikke se så langt frem som han jeg her siterer, da kommer du bare til å miste motet. Sjæl begynte jeg med litt trening. Klarte bare 5 min om dagen, nå snart 3 år etter har jeg gått ned over 20kg. Fremdeles er jeg stygg, har ingen venner og null sjans blant damene. Men jeg gir meg ikke.
Nesten helt sikker på at hvis jeg hadde starta treninga mi med et kvarter om dagen i stede for 5min så hadde jeg gitt opp på dag 2 og vært like feit i dag. Men 5minuttern gjorde det overkommelig, jeg fikk etterhvert motivasjon til å trene mer.
Men poenget mitt er at senk firvebtningene til livet. Livet er først og fremst krevende men det er de som sliter mest i livet som er de sterkeste. NYT DET når ting går bra, til og med de små tingene som feks at dama som jobbet i butikken smilte så fint til deg, eller at du faktisk for en gangs skyld gadd å ta ut av oopvaskmaskina. Klapp deg selv på skuldra og vær takknemlig. Det kommer på sikt til å hjelpe deg .