Depresjonens trygge favn

Depresjonens trygge favn.
Den slipper taket, bare nok
til at jeg tror på en vei ut.
Den ler i skyggen. Jeg hører det ikke.

Jeg løper, men gulvet svikter.
Veggene trekker seg unna,
men når jeg nærmer meg,
står de tettere enn før.

En lås uten nøkkel.
En dør som aldri fantes.
En illusjon av en sprekk i mørket.

Den lar meg tro,
smaker på håpet mitt
som en katt som leker med sitt bytte.

Mørket kjenner meg bedre
enn jeg kjenner meg selv.
Det lar meg kjempe,
ser på, venter.

Jeg kunne sverget
at jeg nesten var fri.

Trekker pusten med meg,
hvisker navnet mitt på utpust.

Så jeg kryper tilbake.
Til depresjonens trygge favn.