Skjønner at det kan være veldig frustrerende å ha det slik. Har selv hatt det slik i mange år. Til å begynne med klarte jeg å være i delvis aktivitet. Det endte med delvis aktivitet i 20 år. Var vel slik delvis fornøyd med at jeg klarte å være en del av samfunnet i ny & ne at jeg glemte å ta min egen helse på alvor. Ved å ta min egen helse på alvor mener jeg å få svar/forståelse på hvorfor en har det slik en har det, og at det jobbes ut i fra det, slik at en i det minste har ett lite rotfeste til begge bena som en forsøker å plante ned i jorda. Jeg vet det er vanskelig, men en er nødt til å jobbe knallhardt for å få det til.

Dette jeg skriver nå er på måte ingen kritikk. Sier dette for å komme med forslag som kan forbedre situasjonen, eller hvordan situasjonen kan bli sett på. Du må begynne å ta helsen din litt mer alvorlig enn hva du har gjort tidligere. Dette handler egentlig ikke om hvor mye ufør du skal bli, men heller hvor mye du er villig til å gjøre for å forbedre din egen livssituasjon. Slik det er nå ser det ut som du ikke får den hjelpen du trenger. Da kan en også tenke seg hvor dette bærer hen. Du kommer ikke til å bli tatt alvorlig hos NAV med det du forteller her.

"Møtte veggen eller hva en kaller det", "akkurat nå føler jeg at maset fra nav og til dels legen fungerer mot sin hensikt. Det gjør meg stresset, og det fører til mer spenninger i kroppen som fører til enda lengre vei tilbake til arbeidslivet....", "Derfor lurer jeg på om jeg har mulighet til å bli ufør. Da får jeg tid til å bli frisk i mitt eget tempo, og kan begynne å jobbe for eks 50% om et år eller to...", "Har gått til forskjellige psykologer gjennom tidene, men aldri hatt behov for å stille noen diagnose"

La oss si en som arbeider på NAV skal oppsummere litt fra eksemplene over. Med dette kan du regne med å havne på den aller minste sosial stønaden som er å oppdrive hos NAV, og tviler på at du i det hele tatt kommer til å bli tatt noe alvorlig overhodet. Bare forsøk å sett deg inn i den situasjonen at det er du som jobber på NAV, hvordan ville du arbeidet med noe slikt?

3 psykologer på 4 år er ikke mye. Å finne den rette psykologen kan kreve en god del bytter, og arbeid. Å finne en som forstår deg og tar deg på alvor er alfa omega. Å drive å surre hos andre kun gå dit for å gå dit er mot sin hensikt, og har vel veldig lite for seg. På meg virker det ut som at du opprettet denne tråden pga at nå er det snart slutt på AAP, og ikke så mye for å hjelpe deg selv på andre måter utenom det økonomiske. Noe som i seg selv egentlig er helt greit. Men etter å ha vært i samme situasjonen må jeg selv si at du egentlig bare utsetter og forverrer problemene. En ting vet jeg når det kommer til meg selv. Hadde jeg tatt skikkelig tak i mine egne problemer for godt over 20 år siden hadde jeg kunne levd ett bedre og mer forståelsesrikt liv. Men hadde også litt av samme problemstillingen som deg, at jeg følte ikke at jeg ble tatt på alvor. Angrer bittert på at jeg ikke forsøkte å legge mer arbeid i å finne den rette psykologen tidligere. Men det hadde vel sine grunner at det ikke ble gjort også..

Men over til det du kan regne med å ende opp med her:

Det er lettere å klikke av NAV enn å klikke for at en må bytte psykolog. Mer mas fra NAV må en nesten forvente, og uten å vise noen velvilje til noenting så blir det vel sikkert den laveste sosiale stønaden en kan oppdrive, tenker jeg. Samtidig blir en vel sett på som en latsabb og slask, for en er jo heller ikke syk. Men det eneste noen garantert kan si her er vel at det blir avslag på ufør søknaden. Dette er vel den harde sannhet hvis en velger å ikke gjøre noe.