Jeg vet ingenting om hvem hva hvor eller hvorfor.

Hvis livet etter døden finnes, var jeg en gang i tiden redd for at dette skulle være en evighet i et tomrom, uten mulighet til å sanse eller føle noe annet enn ens egne tanker. Noe som høres ut som et evig helvette, da man ville blitt fullstendig syk og tanke-loop fucka.

Men så fant jeg min kjæreste. Å så innså jeg at jeg at det er like umulig for meg å motbevise at jeg kan bli stuck i limbo-tomrommet, som det umulig for meg å motbevise at jeg kan ende opp i dette tomrommet for evig tid sammen med den jeg elsker. Og en evighet sammen med den man elsker, høres uendelig fint ut.

Jeg kan ikke vite, og tror heller ikke på at det er slik som dette, men det at muligheten "er der" gjør at jeg heller har et lite glimt for hva som venter meg etter døden, istedenfor at jeg er redd hva som kommer etter døden.

Takk for meg.