Ei jeg kjenner godt hadde alltid hatt et bein som var for kort, når ho ble bedt for kjente ho at det vokste ut igjen, ja det ble målbart helt riktig lengde. Kunne ha gitt deg en telefonsamtale med ho, hvis vi ikke var på et forum. Ellers var det en som på rikshospitalet for ikke så altfor lenge siden var klinisk død, det stemmer, klinisk død, men når familien begynte å lovsynge, kom livet tilbake til forbauselse for både legene og familien. Den personen er død nå, (han sovnet stille inn) men sønnen er ungdomspastor i Filadelfia i Kristiansand.
En jeg kjenner godt, som jeg var med å ba for, skulle opereres for noe feil med de blodårene ved hjerte, eller noe sånt. Er et par år siden. Men det var bokstavelig talt en dødsfarlig operason ihvertfall. Vi ba og ba, og plutselig følte han seg mye bedre. Han gikk til legen raskt etterpå, og fikk konstatert at alt fungerte som om han skulle vært en 18 åring. Han var nærmere 50. Legene ble jo selvfølgelig veldig, veldig forbauset. Men kanskje helbredelser er mer vanlig her ved bibelbeltet?


Jeg har både positive og negative erfaringer med menigheter som benytter seg av tungetalens nådegave, som vi kaller det. I seg selv er det ikke noe galt i det. Teologisk, snarere tvert om. Men når det skal bli en del, en nødvendighet, og et kriterie for å bli åndsdøpt, som vi kaller det, blir det usunt. Da begynner alle rett og slett å bable i vei uansett, ihvertfall mange, for de vil være åndelige, og gode kristne. Personlig har jeg bare opplevd å ha talt i tunger en gang selv. Det var da definitivt ikke noe som jeg sa av meg selv. Andre her vil selvfølgelig mene noe annet.