Poenget med forskning er i stor grad å forsøke å oppnå en form for objektivitet. I forskningsverdenen stilles det derfor strenge krav til metode og forskningsdesign. Forskningen må ha et forskningsspørsmål eller en problemstilling (hva skal man finne ut av). Videre trenger man en metode (hvordan skal man finne ut av det og hvem skal inngå i utvalget). Her kommer kanskje det største problemet inn. Med tanke på hvem man skal spør vil Terje da utgjøre et utvalg på Terje én person. Et utvalg på én person utgjør knapt et utvalg, og det utelukker all form for kvantitativ forskning.

Kvantitativ (tenk økonomi og tall og statistikk) forskning er den typen som fungerer best til å komme med generaliseringer (sannsynligheten for at resultatene også gjelder for andre mennesker i samme gruppe). Kvantitativ forskning er dermed kanskje det som gir de tydeligste resultatene uten behov
for store fortolkninger. Hadde man hatt et utvalg med tusenvis av Terjer kunne man kanskje gjort noen antagelser om resten av populasjonen, men det har man ikke. I tillegg ville det vært hodebry med hvilke variabler man skulle se på, skulle man sett på antall hvitløk spist i uka? Eller antall skjeer med tran? Man kan ikke bare ha kosthold som en egen variabel. Man må bryte ned kosthold inn i flere variabler. Og hvordan skulle man samle inn data om dette?

Da sitter man igjen med kvalitativ forskning (tenk antropologi og feltarbeid). En mulighet er derfor å gjennomføre et dybdeintervju med Terje. Da vil datagrunnlaget være Terjes egne subjektive betraktninger og tolkninger, som så forskeren må redegjøre for og tolke i lys av relevant teori. Problemet er at det vil ikke være en forskning på noe annet enn Terje. Det vil være et problem med representativitet. Hvem gjelder egentlig disse funnene for?

Istedenfor et dybdeintervju etter han ble frisk, kunne man for eksempel benytter seg av longitudinell metode. Samle inn data før, underveis og etter prosessen, slik at man kan følge utvikling. Kanskje også ha et utvalg på Terje og ni andre. Problemet er at det ville vært et skudd i blinde. Hvordan søren skal man på forhånd vite hvem det er som skal få kreft og hvem det er som skal overleve. Det fører meg til et annet viktig moment.

Noen som er kvalifiserte må faktisk få betalt for å gjennomføre disse studiene. Det ville vært penger ut av vinduet å gjennomføre studier hvor det er et problem med både validitet (google it) reliabilitet (google it) og representativitet.

Forskning i praksis er dermed ikke bare det samme som å undersøke noe. Det er som et slags lappeteppe eller puslespill som følger strenge krav, slik at andre i teorien skal kunne gjøre akkurat det samme og oppnå akkurat de samme resultatene. Og det er bare halve jobben, man skal også tolke resultatene og finne ut av hva det er man egentlig har funnet ut av. Å tolke forskning er vanskelig og krever innsikt og dyp kompetanse.