Ja, helt klart.

Og nå er det viktig å huske på at spiseforstyrrelser er et veldig bredt begrep. Anorexia og bulimia er bare to av flere former for spiseforstyrrelser, med forskjellige fysiologiske og nevrologiske trekk. For en bulimiker så vil belønningssystemet bli kapret på akkurat samme måten som ved rusmidler, og som med rusmisbruk så finnes det grader av avhengighet. Det er fysiologiske og nevrologiske faktorer som gjør deg mer eller mindre disponert for avhengighet, om det er av rusmidler eller mat. Mange av disse faktorene overlapper hverandre.

Siden spiseforstyrrelser i stor grad har vært preget av tanker om mangel på selvkontroll så er forskningen på feltet relativt ungt enda. Bl.a. observerer man at personer med anorexia har signifikante endringer i responssystemet for belønning. Spørsmålet er om det er forårsaket av sykdommen eller om det personen er predisponert for det. Ikke hvorvidt det er en endring.

Så nå skal du ta denne personen, som uavhengig om de er predisponert eller har fått en nevrologisk endring som og gjøre dem syke, og gi dem mat for å gjøre dem friske. Prøv å gi en amfetaminmisbruker en liten dose hver dag og se hvor lenge de holder seg rusfrie når de slipper ut fra avrusningen. Og de kan ikke slutte med det, for godt, de må for alltid ha et forhold til mat, og potensielt med permanente nevrologiske endringer. Vi har ganske solid forskning på at enkelte personer er mer disponerte for rusavhengighet. Det er mye som tyder på at det samme gjelder for spiseforstyrrelser.

Du kan ta en tur opp til regional seksjon spiseforstyrrelser (RASP) ved Ullevål sykehus (ikke gjør det, figure of speech), de som ikke allerede har dødd innen de kommer dit har gjerne vært i tung behandling i store deler av livet sitt. Spiseforstyrrelser er i langt større grad en usynlig sykdom fordi folk forsvinner inn i helsevesenet, eller rett og slett bare dør i ung alder. Prognosene for å bli frisk av en alvorlig spiseforstyrrelse er tilsvarende tungt rusmisbruk. Med andre ord ikke veldig gode.