Sitat av
Anonym bruker
Du slår meg ikke som noe lost cause det er verdt å gi opp og sette på ufør. Er også ganske sikker på at du ikke hadde fått det.. Ikke det at man alltid kan eller skal sammenligne men folk har hatt værre oppvekst enn deg og fungerer greit i dag, og folk har større helseutfordringer enn deg og klarer å jobbe. Faktisk er jobb og rutiner, mestringsfølelse og å yte noe kjempeviktig for psykisk helse. Jeg tenker at du må gå all inn i behandling, depresjonsbehandling og kognitiv terapi, prøve andre tiltak enn de nedbrytende nav kursene men for eksempel starte å jobbe som frivillig på Sfo, ungdomsklubb, gamlehjem, handlehjelp for gamle, sitte barnevakt, på kattehus, matutdelingssted for hjemløse eller lignende. Frivillig.no har en god oversikt men ikke om alle muligheter så undersøk også med organisasjonene i din by. Engasjer deg i et politisk lag eller en lagspiller hobby osv. Ikke alt på en gang selvfølgelig men begynne med en ting av gangen. Jeg har definitivt troa på at du skal få det mye bedre, alderen din er også typisk for å ikke ha nok tro på seg selv og være lei av nav. Skjønner usikker økonomi er tyngende for psyken for jeg har vært der selv men ufør er så lite å leve for at det blir enda mer tyngende å sitte som 45 åring i en liten ettroms uten noe formue eller noe man eier, uten kone og barn fordi man har følt seg som en fattig taper som ikke har noe å bidra med..
Vi vet jo ikke åssen ts har det. Vi vet ikke mer enn han skriver selv. Isolert sett er det jo riktig det du skriver. At det er veldig mye positivt med å ha en jobb. Enten det er fast jobb, deltidsjobb, frivillig arbeid osv.
Men vi må også akseptere at det ikke er mulig for alle. Det viktigste føler jeg med ufør vedtak er at det sikrer mental ro rundt den økonomiske biten. Da blir det kanskje også lettere å stå i behandling, jobbe aktivt i terapi og finne ut eksakt hvor skoen trykker slik at en kan finne en varig løsning som øker funksjonsnivå og samtidig skaper mestring og positivt påfyll.
Veldig mange som sliter psykisk blir jo bedre av behandling, evt i kombinasjon med medisinering. Slik at om noen blir ufør, betyr det IKKE at de skal være uføre livet ut. Det bare betyr at det er en mulighet dersom ingen andre løsninger fører fram.
Økonomisk er jo det å bli ufør en katastrofe. Det er for de fleste en inntekt under EU's fattigdomsgrense. Så uføre vil få både langt bedre økonomi samt alle fordelene som økt sosial kontakt, mestringsfølelse osv ved å komme seg tilbake i jobb. Og slik reglene er idag for uføre så er det jo lagt opp til at det er enkelt å prøve ut hvor mye det mulig å jobbe.
Vi er vel i stor grad enige, bare at jeg ser på ufør også som et verktøy for å faktisk bli friskere, fordi det gir i det minste en viss økonomisk trygghet slik at stressnivået senkes og da blir det enklere å stå i behandling, prøve ut forskjellige former for terapi slik en kan gå i eget tempo i forhold hva man har kapasitet til på veien mot et bedre liv og en bedre psykisk helse.