God kveld. La meg bare begynne med å si at jeg beklager hvis noe i inlegget virker rotete - jeg prøver å ta meg god tid med å veie ordene mine for å formulere meg riktig - men desverre flyr tankene i hodet mye fortere enn jeg klarer å ta tak i dem og da blir det fort litt rot når jeg prøver å få dem ned i tekst-format. Glemmer gjerne å skrive ord også, så setninger kan bli usammenhengene og betydningen kan falle litt vekk (har sittet med dette inlegget i snart tre timer nå bare for å prøve å holde det ryddig )
Gjerne spør hvis noe er usikkert.

Grunnet nye restriksjoner på nyåret er NAV-tiltaket jeg deltar på/i blitt lagt på is - og kombinert med en skadet ankel - blir det lange dager hjemme med lite produktivitet. Jeg kjenner at i skrivende stund er det rett og slett som om tiden har stoppet opp, og jeg føler da på et stort behov for å ta en grundig vurdering av livssituasjonen min.

Det første som trykker er egentlig arbeids og inntekts-situasjon. Dette er ingen enkel sak, da verken jeg eller systemet klarer helt å forstå og/eller plassere meg innenfor verken kategorien "frisk eller syk, à la arbeidsføre eller uføre".

Sitter for n-te gang og grubler over om å søke om en (ung) uføretrygd er en kamp som er verdt for meg å ta opp.
Jeg er for ikke lenge siden fylt 24 år og mottar stønad AAP grunnet vurdering av arbeidsevne. Jeg går i et "arbeids rettet" tiltak tre ganger i uken hvor man driver med typisk kommunalt parkvesen arbeid. Trives i utgangspunktet med oppgavene og pliktene, og det man da kan kalle kollegaene.

Men det er ikke første gang jeg er her, tvert imot femte gang. Jeg er på mitt femte år under arbeidsutprøvning. (!)
Problemet mitt er at jeg treffer veggen hver bidige gang. I fare for å høres ut som en simp eller en snylter skal jeg være forsiktig hva jeg sier, men; jeg har ikke kapasitet til ansvaret, forventingene og rutinene.
Hverdagen min er heldigvis for tiden greit under kontroll, jeg er rusfri og jeg har gode rutiner på mat og søvn, men historien har tvert imot ikke alltid vært sånn. Jeg er så redd for at den dagen det glipper igjen, ryker arbeidsmuligheten som jeg nå så hardt prøver å jobbe meg frem til, og da brenner jeg mange broer både ift system, familie osv...

Jeg er enkelt forklart ganske fucket etter en vanskelig oppvekst. Da jeg var to år gammel ble jeg plassert i fosterhjem. Ikke vet jeg hva som skjedde deretter, men jeg plassert i samtaleterapi da jeg var 6-7 år gammel (daværende Regnbueprosjektet - barn av rusmiddelavhengige) på grunn av bekymring fra fosterfamilie om unormale reaksjonsmønstre. Nøyaktig hva det var vet jeg ikke den dag i dag, men en ting er tydelig, jeg coper ikke med stress, eller generelt sett hvertfall mongo dårlig ift vanskelige og vonde følelser. Blir for mye og shutter totalt ned. Det er en utrolig krevende ting å jobbe med da det sitter dypt integrert i meg og jeg har ikke helt funnet verktøy til å løse det enda. Barneskolen ble mildt sagt en kamp for meg, evnen til å forstå og lære har aldri vært problemet, men fokus, konsentrasjon, trivsel, og slike ting ble naturligvis et problem grunnet at jeg hadde andre ting å tenke på. Ungdomsskole og vidergående har vært samme sak. Jeg begynte selvfølgelig å ruse meg tidlig i tenårene og har vært gjenganger i ARA, ABUP++ i mange år, episoder på psykiatrisk og opphold på avrusning.

Den dag i dag føler meg rett og slett ødelagt på en veldig fundimental måte. Jeg mangler etter en vanskelig oppvekst en evne til å håndtere en hel haug av traumer og følelser, samt en del praktiske ting (eksempelvis sosialt, økonomisk, rus) , noen ganger blir jeg helt apekatt-iq i hodet og forstår ikke en dritt av hva som er bra for meg og ikke, hva jeg gjør riktig og ikke. Og dette preger hverdagen min veldig.
Det bor så utrolig mye vondt i meg (triste og vanskelige følelser), noen vil kanskje si at jeg sitter fast i offer-rollen, men realiteten er at jeg har aldri klart å prossessere en hel masse ting. En form for PTSD, kanskje. Dette har ført til mange veldig uhensikstmessige reaksjons og handlingssmønstre, som gjør at jeg fucker opp for meg selv. Jeg tror mye av det kommer av en kraftig ibeboende, dyp jævla usikkerhet. (omsorgssvikt..?)
Det høres kanskje dumt ut, men jeg har slitt og sliter enda mye med bare hverdagen. Å måtte håndtere en hel masse med folk, ansvar for det ene med det andre, og å ta hånd om meg selv på toppen av alt, er rett og slett mye for meg... for mye egentlig. Jeg går liksom som sagt bare i meltdown, til hvilken grad avhenger jo av hva som skjer da..
Nå går jeg ikke veldig i dybden her om hvilke spesifikke ting det er snakk om, men kanskje jeg klarer å illustrere et bilde. Selvfølgelig, alle kan gå om og i mente om problemene sine, men i all hovedsak er problemet at jeg har mere enn nok med å håndtere meg selv, eller å ha det bra selv
De siste årene har jeg også f.eks slitt med ekstreme virkelighetsforstyrrelser, paranoia, følelse av at alt blir styrt av en ond kraft, folk kan telepatisk vite hva jeg tenker typ, litt (ser nå at det egentlig er ganske) schizo tendenser. Det har heldigvis gitt seg i det siste når jeg har sluttet å ruse meg.


Anyway. Til den praktiske biten.
Jeg har ikke noen andre diagnoser enn alvorlig depresjon og angst (ble dog konstantert da jeg var 13-14), og derfor ser jeg for meg at det på papiret vil bli en krig å søke om uføretrygd - nåværende saksbehandler på NAV mener også det ikke er hensiktsmessig p.d.d.
Jeg er på papiret helt frisk (selv etter snart 20 år i terapi, behandling, rusbehandling, utprøvning osv uten markant bedring) men realiteten min er at huet mitt og den mentale helsen min egentlig er ganske suppe, og livet mitt deretter.
I tillegg har jeg nettopp byttet fastlege, så prosessen med med gjøre personen kjent med meg, for så å forklare, konstantere osv ser jeg for meg blir lang også; da legen ikke heller er kjent for å være noe sympatimenneske.

Jeg føler det er viktig å konstantere at jeg ikke vil være noe danker som sitter på sofaen dagen lang og spiser potetgull, tvert imot. Har mange drømmer og mål, både store og små, og finner glede i mange ting, elsker progressivitet osv. Jeg takler bare ikke det jævla presset og stresset fra systemet egentlig, det gjør at jeg knekker og mister gnisten, motivasjon, målretning og livsglede.
Jeg ønsker naturligvis å etterhvert få fast arbeid og komme meg ut og videre i livet som en normal person, men her jeg sitter nå, og slik har det igrunnen vært i mange år; jeg føler jeg meg ikke kapabel til det. Etter år med rusmisbruk og preg av det, i tillegg til dårlig psykisk helse, har jeg nok med å bare holde meg i skinnet i hverdagen.

Er det noen som kan gi meg noen innvendinger, generelt sett, syns dere veien om en uføretrygd som en økonomisk sikkerhet og litt mere spillerom er en lur vei å gå? Hva burde jeg ellers gjøre?



Jeg velger å poste dette i rusforumet siden jeg kan poste anonymt, da dette ble mere personlig for meg enn hva jeg egentlig er komfortabel med å dele. (selv om jeg bare skraper på overflaten - problemet mitt i et nøtteskall..?) Rus har også vært en veldig stor faktor i bildet i de siste årende, kanskje det gjør plasseringen nogenlunde relevant