View Single Post
Problemet med en depresjon er at det ikke går an å se noen ende på det. Andrew Solomon beskriver sånn: " When you are depressed, the past and future are absorbed entirely by the present moment, as in the world of a three-year-old. You cannot remember a time when you felt better, at least not clearly, and you certainly cannot imagine a future when you will feel better."

Greia er at uansett om du vet at det går over så går det ikke an å føle det, fordi følelsene funker ikke. Folk tror at de vet hva depresjon er fordi de har hatt det vondt, men det er ikke det samme i det hele tatt. Det motsatte av depresjon er ikke glede, men vitalitet. Det er som å være på utsiden av verden, eller inni en osteklokke eller noe, fysisk avskåret fra den verden alle andre mennesker lever i. Jo mer folk snakker om at "du har jo så mye fint å sette pris på i livet ditt", jo verre er det, for det bare understreker at du ikke er i stand til å opprette kontakt med noe av dette fine. Det funker ikke å muntre dem opp, for det er ikke humøret deres som er problemet. Det er mangelen på kontakt med seg selv og verden.

Donaukinder gir gode råd, det er mye bra du kan gjøre for deg selv ved å sørge for rutiner, trening og sosial kontakt. Det kurerer ikke depresjon i seg selv, men isolasjon og inaktivitet forsterker den. Det er også et godt råd å bytte terapeut hvis du ikke synes det funker. Og selvsagt, er det noe konkret i livet ditt som gjør at du ikke har det bra, så bør det adresseres.