Dette høres mye mindre problematisk ut, særlig om man anerkjenner at andre aspekter enn ren prestasjon er viktig. Om jeg personlig ville gått for det, det tviler jeg vel på. Jeg ser ikke helt hensikten med å kåre noen favoritter i noe som helst på slutten av året, og skulle man absolutt gjort det så ville jeg utvidet til å gjelde noen ikke rent faglige priser, som kreativitet, samarbeidsevne eller klassens miljøskaper eller noe sånt. Men det er ikke det samme i det hele tatt som det vi diskuterer her, det er jeg enig i.

Så lenge man får standpunktkarakterer så lønner deg også å seife innenfor faget, følge de sikre oppskriftene, aldri gå ut av komfortsonen, aldri utfordre det vedtatt riktige svaret og aldri, aldri prøve på ting du ikke er sikker på å få til. Klassisk flink pike, altså. Så kan man spørre seg om det er egenskapene arbeidslivet og verden forøvrig trenger, og om det å være perfeksjonist med prestasjonsangst og sykelig oppheng i hva autoriteter synes om det du gjør er det som gir deg et lykkelig liv rent personlig. Hvis svaret på de spørsmålene er nei, så er det skolen som må endre seg, verden gjør det ikke.

Bare hyggelig! Jeg stemmer for å gi lærere faglig tillit og dyrke frem gode lærere i stedet for lydige funksjonærer. Det åpenbare svaret akkurat når det gjelder rettferdig vurdering, er å bare drite i karakterer og la læreren få lov til å være veileder i lærlings- og danningsprosessen i stedet for dommer over resultatet. Det er ikke så lett å være begge deler i en relasjon.