Sliten dame på 41 år her...
Har snart i 5 år drevet å ruset meg på piller og div annet drit. Vet ikke hvor mange dager jeg har brukt på å ligge i fosterstilling med sterke abstinenser og angst. Har vært uker uten dop, men så er det påan igjen. Og jeg hater meg selv for det livet jeg lever. Ingen vet hvordan jeg har det. Ønsker så inderlig å bli rusfri! Men tørr ikke å be om hjelp da jeg er redd for konsekvensene.
Har en helvettes-dag idag. Trykker i meg C-vitaminer og kosttilskudd i håp at jeg skal føle meg bedre. Skulle ønske på en måte at noen viste hva jeg sliter med, men vennene og familien min konmer til å få sjokk dersom de får vite det. Går litt til psykolog, men er redd for at han forteller det til arbeidsgiver. Hvem kan jeg snakke med? Vil ikke leve dette livet mer.. Utad er alt perfekt. Men livet mitt er blitt en tragedie. Null glede uten dop. Ønsker å bli lykkelig på ekte...😔
Dette er altså din beskrivelse av egen livssituasjon. SELVSAGT går det ut over barna dine at omsorgspersonen deres har det sånn. Å være forelder krever litt mer enn å være nykter nok til å ikke kjøre av veien på vei til fotballtrening eller sovne fra grandisen i ovnen.
"Nekt alt alltid" er det foretrukne rådet man får av folk her inne når "sosiopatene" i samfunnet prøver å regulere oppførselen deres. Det funker sikkert dritbra når du er 17 år og tatt for butikknasking. Du er en voksen person med ansvar som må få livet ditt tilbake på stell. Et godt samarbeid med arbeidsgiver, barnevern, eksmann etc krever at du viser at du er nettopp det.
Dette er bunnen, nå må du ta en ting om gangen. Skaff deg først noen å snakke med som kan støtte deg i de dagene du har foran deg nå. Så må du ta ansvar, ta imot hjelp der du kan, gjenoppbygge tillit og håndtere eventuelle problemer som fikk deg til å begynne å ruse deg i utgangspunktet.
Du skriver ekte og ærlig, og jeg har skikkelig vondt av deg. Jeg tipper livet ditt om et par år er mye bedre enn det du beskriver i den siterte teksten her.