Dette er en filosofisk diskusjon, hvor synspunktene er mange. Det er i det hele tatt vanskelig å si at sånn og sånn er det, selv om mye intuitivt virker mer opplagt på oss enn annet, vi har da tross alt lite å sette det opp mot, selv om vi kan få oss et par slag i trynet når vi prøver å konstantere og begrunne det virkelighetsbildet vi har.

Det (dualistiske) synet på virkeligheten som vi har idag, er i stor grad en arv etter filosofer som Descartes, og vi får den daglig inn med teskje av vitenskapen som nettopp forutsetter en verden utenfor oss. Vi liker gjerne å snakke, etter å ha lest månedens Illustrert Vitenskap, om at vitenskapen har "bevist" ditten og datt, og at vi nå "vet" hvordan noe foregår i denne objektive verdenen vi har utenfor oss. Med vitenskapsapologetene på den ene siden, hører vi ofte fra den motsatte, som inkluderer New Age, auraspåere og lignende, om hvor begrenset vitenskapen er, hvordan den er ute av stand til å uttale seg om de viktive spørsmålene, om den dypere meningen med tilværelsen osv. Dette er forsåvidt sant, men her må vi huske at det samtidig er vitenskapen sin styrke. Det er som kjent ingen grense for hva som er mulig å påstå, og det har fra et tidlig tidspunkt vært viktig å konkretisere vitenskapens domene. Det den beskjeftiger seg med er i henhold til den kontrekte vitenskapelige metode. Vitenskapen er ikke religion, den er ikke filosofi, tro eller overtro, men en særdeles fruktbar metode. Forskeren skal, i det minste prinsipielt, ikke spekulere på om atomene har arbeider med faktisk eksisterer. Dette idealet er imidlertid blitt nettopp det, et ideal.

Selv liker jeg tankeleker, og å utforske forskjellige virkelighetsanskuelser, uansett om jeg måtte føle meg komfortabel med dem eller ikke. Diskusjoner er morsomme når de blir utfordrende, og det kan være spennende å se hvordan den utarter seg når man (saklig) prøver seg på andre synsvinkler og argumentasjonsrekker.

Hvorvidt vi har en felles virkelighet, er det klart at vi har det, uansett om den måtte være forankret i en observasjonsuavhengig ytre verden, som du mener, eller i vårt nervesystem. Hjernen vår er relativt likt bygget opp, så måten vi prosesserer, eller skaper, om du vil, verden på vil derfor til en viss grad svare til det andre gjør. Mye av det vi har som forutsetning for at vi har en felles virkelighet, er forankret i språket. Mange filosofer (og vitenskapsmenn) har kommet frem til at det nærmeste vi kunne komme, var våre begreper, som, applikert på naturen, skaper et gjenkjennelig og brukbart bilde.

Når vi ser rundt oss, ser vi gjenstander, men egentlig består synsfeltet vårt bare av farveklatter i forskjellige nyanser. En viss konfigurasjon av farveklatter, har vi lært, svarer til en stol. Vi kan sammenligne det med et maleri fullt av farver. De farvekonfugirasjonene vi ikke har begreper på, har vi ingen formening om. Begrepet hund, har vi imidlertid, og vi kan dermed se hunden.

Andre kulturer, nålevende og forhistoriske, har imidlertid hatt et aktivt forhold til det vi idag omtaler som oppspinn. Disse kulturene har et helt annet språk enn det vi har i vesten, og begreper de har der, finnes ikke hos oss - og motsatt. Slike forhold finner vi også de vestlige språkene imellom, for eksempel ordet koselig. Cosy, kan mine norskamerikanske venner fortelle meg, er noe helt annet, og de forteller at deres amerikanske bekjentskaper, ikke ikke kan forstå følelsen jeg har når jeg har det koselig. Forskjellen mellom vårt språk og språkene til helt forskjellige kulturer er naturligvis mye større, og de har begreper for sinnstilstander vi ikke har noen forutsetning for å fortstå. Dette kan også gjenspeiles i det vi faktisk ser. Mange indianerstammer i Latin-Amerika har ikke noen formening om forskjellen mellom grønt og blått, fordi begge farvene dekkes av ett ord, i dette tilfellet quetzal.

Hvis man har et relativistisk syn på filosofi og virkelighetsmodeller, trenger ikke en verdensanskuelse å utelukke den andre, på samme måter som enkelte vitenskapelige teorier ikke er i overensstemmelse med hverandre, men som allikevel ikke betyr at en av dem ikke fungerer. Et astronomisk verdensbilde, hvor det eksisterer et utstrakt univers, lenge før noen mennesker kom på banen, står i motsetningsforhold til en nevrologisk, som viser at verdenen skapes i korteks. Det finnes ingen slike absolutter, modellene komplementerer hverandre og fungerer hver til sitt bruk, innenfor deres respektive domene.