@Hayer: Jeg er egentlig ikke helt enig med deg. Hvis en driver stort, så får en selvsagt ikke et slikt forhold til en sau, gris eller ku som ei familiebikkje. Men de bikkjene det er snakk om her, tror jeg neppe er "familiebikkje". Og iallfall ku (det er det jeg har erfaring med), "står ikke bare der og tygger drøv". Det kan kanskje se slik ut for menigmannen, men jobber du litt med dem, så ser du også at dem har personlighet som dyr flest (med litt størrelse på). Og koser du en del med kuene (noe som egentlig er viktig, men ofte oversett), så får du også et bånd til dem.

Jeg har selv vært med på å slakte 5-7 kuer. Og fleste av disse har jeg hatt et mer eller mindre personlig forhold til. Ikke slik som kjæledyr jeg har hatt, men det er der. Og 3-5 av disse sto jeg og holdt i, når dem fikk kula i hodet. Jeg ble valgt til den jobben, nettopp fordi jeg hadde kost litt med dem, og de var da mye roligere. Så jeg klådde dem litt oppunder haka/på halsen og godsnakket med dem rett føre. Mens jeg holdt grima når det smalt. Jeg synes dette var/er alt annet en morsomt, men jeg viste også at det måtte gjøres. Det ene er, at det er faktisk delvis dette en bondegård lever av. Og det andre, så var det egentlig noen ganger det beste for dyret ved sykdom.
Den ene kua hadde fått 3 antibiotikabehandliger p.g.a. lungebetennelse, men betennelsen kom igjen. En annen hadde fått spenetråkk (en annen ku hadde tråkket på spenen), så denne var nærmest mos. En ku som melker bare på 3 spener, forsvarer seg sjeldent økonomisk. Denne synes jeg var litt ekstra ille, for denne kua var ganske nervøs da hun kom i fjøset som kvige (kvige = før den har fått sin første kalv, ku = etterpå). Så jeg dullet og tullet litt med henne, og hun ble roligere. Hun så rett og slett ut, til å bli en bra ku!

Og jeg har hatt en god del opplevelser med kuer, som nå er gode minner. Sau er kanskje ikke så "skarpe mellom ørene", men å påstå at det er bare "gresspisemaskiner", blir borti natta feil!