View Single Post
Det siste året har jeg blitt stoppet på gaten endel ganger, samt blitt oppringt uttallige ganger, av folk som er ute pengene mine. Noen jobber for amnesty og vil ha 100,- i mnd., noen sitter på gaten og trenger en penger til familien, noen trenger en "tier til bussen" og noen ringer og skal selge meg lodd til inntekt for noen som trenger det mer enn meg. Jeg har gitt litt, tipper et sted mellom ett til to tusen spenn, mens jeg var i militæret, som forsåvidt var greit. Nå ringer det folk med jevne mellomrom og spør om jeg vil være med å redde liv, men pga. skranten studentøkonomi, sier jeg at jeg desverre ikke har råd akkurat nå. Da maser de om at det bare er et engangsbeløp og prøver å gi meg dårlig samvittighet. De har ringt så ofte at jeg nå har registrert meg i Brønnøysundregisteret for å slippe unna. Er jeg en dårlig person?

I Bergen og Oslo kan du ikke være mer en 10min før du treffer på en gatetigger. De sitter der og ser ut som om de har det helt forjævlig, og jeg kjenner det sliter litt i samvittigheten når jeg går forbi. Men mtp. systemet i Norge, så burde folka klare seg rimelig OK og slippe å gå å tigge. Jeg lever på 6300 i mnd. minus 2500 til leilighet og jeg har endel utgifter til studie som de ikke har. Det går helt greit. Selvfølgelig er det mange som er rusmisbrukere og mye av pengene går der. Men somregel rister jeg samvittigheten ut av hodet og tenker at de kan gå til sosialkontoret om de sliter, og at jeg faen ikke gidder å finansiere noens rusmisbruk. Er jeg en dårlig person?

Hva skal jeg gjøre? Når jeg kommer til et stadie i livet der pengene begynner å komme inn regelmessig, så har jeg absolutt tenkt å gi bort noen kroner til de jeg føler trenger det mere, men når en telefonselger ringer å prøver å gi meg dårlig samvittighet, da blir jeg bare forbanna.

Hva synes dere?